Hver eneste dag skjer det ting man ikke har sett komme, småbomber som endevender hele livet og som endrer det hele, det er veldig uforutsigbart og leve slik men jeg går utfra at det er dette som er livet.
På mange måter var det enklere før, jeg slapp liksom og ta stilling til alle disse tingene, jeg kunne bare flykte i rusen og bli der en stund når ting buttet imot. Jeg innser at jeg er pårørende, og jeg finnes ikke komfortabel med denne rollen.
I dag startet dagen brått og brutalt, pappa hadde stukket av ifra institusjonen han er på. Jeg lot ikke panikken ta meg, det ville ikke ført med seg noe godt og han ble funnet kort tid etterpå. Jeg har brukt dagen til og utforske hvorfor og hva jeg kunne gjøre for og hindre dette og skje igjen og jeg vil bare si at institusjonen har gjort alt i sin makt. Når ett voksent menneske først bestemmer seg for og flykte, så klarer dem det uansett hvor mye dem passer på.
En kombinasjon av forvirring og regninger som ikke er betalt førte til at han ønsket seg hjem og det fortere en at noen klarte og plukke det opp. Han ble funnet midt på Måløybrua som jeg spådde.
Nå har vi snakket med lege og pleiere og jeg har tatt med pappa på en lang kjøretur bare for og nøste opp i hva han trenger og hva vi hjemme kan gjøre for og gjøre dette minst mulig sorgfylt for han. Jeg har betalt regningene hans foran han slik at han selv fikk se det med egne øyner og håper at dette kan roe ned eventyrlysten hans en stund. Man må rett og slett bruke litt humor oppi det hele ellers kan man faktisk bare gi opp.
Etter og ha vært sammen med pappaen min i noen timer merker jeg hvor mentalt sliten man blir, av og forklare igjen og igjen og hele tiden redigere på det dem sier, jeg merker hvor anstrengende det er og se pappaen min så svak og forvirret, jeg merker hvor forferdelig vanskelig denne rollen som pårørende er og hvor viktig det blir og dele også denne reisen med dere. Livet kommer aldri til og være enkelt og en dans på roser, jeg har heller ikke tenkt og late som at det er det heller.
Lyst og følge oss videre? 👇
Liker du denne bloggen? 👇
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Tenker du noen gang på hvor uetisk det er å dele personlig informasjon om ett menneske som du selv beskriver ikke kan ta hånd om seg selv – jeg synes det er synd at dramatiske blogg overskrifter er viktigere for deg enn din pappas integritet
Nå ble nå denne bloggen startet for flere år siden og alle er inneforstått med at dette startet som en familieblogg siden rusen er arvelig. Jeg legger ikke ut noe som er hemmelig og pappa støtter bloggen min og åpenheten.
Bra du har reflektet over det men din pappas godkjenning – som du beskriver han – må du kanskje tenke over om han forstår hva han godkjenner -vet bare med meg selv at om jeg skulle havnet i den situasjonen så hadde jeg ikke ønsket at det skulle legges ut bilder og historier som du gjør med din pappa…
Men din historie er topp og til inspirasjonen – utrolig godt jobbet – allt godt
Han har godkjent åpenheten før han mistet husken sin. Det er klart at jeg tenker over det hver eneste gang jeg skriver om noen andre en meg selv. Jeg tror slikt kan hjelpe andre!
Poenget nå er at faren din muligens er dement og da trer lovverket inn for å beskytte ham når han selv ikke lenger forstår rekkevidde og konsekvens. Det betyr også at pårørende bærer er ansvar i forhold til dette. Lovverket er tydelig på dette og du kan Google tema om du vil. Tidligere avtale om godkjenning fra han er ikke lenger juridisk gjeldende fordi han utredes for demens. Det er for meg etisk problematisk at du forteller om det han gjør når han ikke er frisk til å forstå.
Takk for opplysende kommentar
Kanske du skal tenke på det du selv skrev – at bilder av deg i rus ble lagt ut og du likte ikke det – fordi du hadde ikke medbestemmelsesrett – og som du beskriver din Pappa så har han kanske ikke det heller – verdt å tenke over selv om han har sagt ja da han var frisk
👍❤️
Du gjør en kjempeinnsats, Monica! Selv om du selv ikke er så sterk etter operasjonen enda, så står du på for dine nærmeste. Det står det respekt av! Jeg heier på deg! Du deler ærlig livet ditt med andre i bloggen din, og setter selv grensene for hva du vil dele. Du fortjener iallefall ikke noen som helst kritikk fra noen. Du er kjempesterk og trygg inni deg. Håper at ting ordner seg til det beste. 🤗. God helg, og god påske til dere. Klem. 🥰😎🌞
Om man ikke er trygg i seg selv så har man ingenting på en blogg og gjøre og kritikk har blitt en del av hverdagen ❤️
Det positive veier opp tusen ganger ❤️
Det er vel ikke kritikk – men kanske ett spørsmål om refleksjon – hadde du likt at dine barn la ut bilder og informasjon om deg og din sykehistorie om du ble dement og ikke kunne bestemme selv hva som er ok?