Etter 13år uten barna mine klarer jeg å feire påsken og eksitere for meg selv

Jeg mistet barna mine i oktober 2008 etter og ha vært mor siden februar 2004. 💔 Når man er mor er man det døgnet rundt, man står opp for barna sine, man lager mat for barna, man eksisterer for barna og rydder huset for barna, når dem ble plutselig borte for meg hadde jeg ingen grunn lenger til og gjøre alle disse vanlige tingene og jeg druknet meg for alvor i rusen.  Ingen høytider ble feiret, ingen tradisjoner ble ført videre siden den gang. Det har endret seg nå. ❤️

 

 

 

Det har tatt meg mange år men for første gang kjenner jeg at jeg lever for meg selv, jeg står opp for meg selv, jeg lager mat for meg selv, jeg eksisterer for meg selv og feirer høytider for meg selv. Det har tatt meg 13år og finne meg selv uten barna, og først nå lever jeg livet for meg selv men bærer dem alltid med meg i bakhodet og gjør også alle disse tingene for dem.❤️

 

 

Da jeg mistet dem og ble innlagt var jeg bostedsløs og eide ingenting. Jeg hadde klærne jeg ble innlagt i og en bag, thats it. I tiden før hadde jeg lånt sofaer rundt omkring, det var ingenting som betydde noe lenger.

 

Etter 6 mnd rusfri på klinikk fikk jeg leige denne leiligheten i 2010 som jeg nå eier og jeg husker ennå den lettelsen jeg følte av å ha ett sted og være, å være bostedsløs føles som å ikke høre til noe sted, man har en uro i sjelen som jeg ikke klarer og beskrive. Denne leiligheten er ikke bare en leilighet for meg, men en slags redning oppi det hele, det er få som vet at jeg har bodd her så lenge. 

 

 

Når jeg tenker tilbake på hvordan det har sett ut her og hva denne leiligheten egentlig har blitt brukt til over alle disse årene så slår det meg hvor forandret alt har blitt, nå lever jeg virkelig for meg selv og for og ha det hyggelig rundt meg, jeg lever for og bygge meg opp og lage meg ett liv. Jeg savner barna mine hver eneste dag men det er ikke hele livet mitt lenger, jeg vet dem har det bra der dem er og at dem lever livene sine, endelig kan jeg leve for meg men det har tatt meg nesten 14år. ❤️

 

 

Nå skal vi feire påsken for første gang siden jeg mistet barna mine i 2008, det er første gang jeg har pyntet huset, det er første gang jeg kjenner på påskefølelsen i kroppen men det føles helt vanvittig godt at jeg omsider faktisk klarer og tillate meg og nyte uten og føle dårlig samvittighet for barna mine, det beste for dem er at jeg lever og har det bra. Tross alt har vi hele livet sammen videre, det var vi ikke lovet før. ❤️

 

 

Lyst og følge oss videre? 👇

Liker du denne bloggen? 👇

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg