Nå ligger jeg under dyna i sofaen og har tv surrende i bakgrunnen, ute blåser det kraftig. Så kraftig at broen her er stengt og boden på torget har flydd avgårde og veltet. Det er nesten som om været ute samsvarer med hvordan jeg har hatt det inni meg i dag og på sett og vis er vi samkjørte, dette har vært en fryktelig dag.😞
Så mange fryktelige bilder har sust igjennom hodet mitt og for hver time som har gått uten at jeg har funnet pappa har gjort disse bildene mer virkelige og groteske, minutt for minutt har panikken bare tatt meg mer og mer. Det siste håpet var den siste bussen som ankom og jeg fikk så lyst og kjefte høylytt idet jeg så han komme tutlende borti veien her. Det var ett slikt øyeblikk der man ikke vet om man skal bli sint eller gråte av glede.
Nervene har med andre ord stått i helspenn over så mange timer at jeg nå bare har kollapset her, etter at jeg ga han påsmurte baguetter og sørget for at det gikk bra med han. Han er iskald og sliten men med godt humør! ikke så rart når han har gått og ventet i 7 timer, når han kunne tatt en buss rett etter utskriving om noen hadde hjulpet han.
Lesson learn! det blir siste gang han reiser uten telefonen sin og jeg skal ifra nå kreve kontakt med avdelingen han er på ifra første stund.
Nå skal jeg prøve og få i meg noe mat og prøve og roe helt ned slik at jeg får sove i natt, jeg husker ikke sist jeg var vettskremt på denne måten så jeg er glad det går lenge mellom hver gang jeg sender pappa ut i den vide verden aleine. Nå håper jeg han sover godt og henter seg innigjen etter en dramatisk dag på farten aleine, han har iallefall bevist at ukrutt forgår ikke så lett mange ganger.
Morgendagen håper jeg blir dramafri og rolig, men man vet aldri i dette kaoset av ett liv vi har laga oss!
Lyst og følge oss videre? 👇
Liker du denne bloggen? 👇
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share