Annonseinnlegg

Om dette hadde skjedd i desember, så tror jeg perioden med drikking hadde vart ennå og resten av året.. det hadde blitt en mislykka jul, og jeg hadde tatt innover meg dette sterkt, dømt meg selv til slutt og trodd att alt jeg gjør faktisk er feil. Men nå sitter jeg faktisk med den motsatte følelsen, fordi jeg har brukt stemmen min og stått opp for mine egne problemer for første gang når det kommer til mine foreldre, og litt min kjære. Jeg viste på en måte hvem som er sjefen over min egen rusfrihet, og jeg føler jeg bestod testen. Ikke med glans fordi det endte med taxi bort fra situasjonen, men presset på meg på denne kanten har vart siden Onsdags kveld, og jeg har følt meg kritisert, nedsnakket og dårlig behandlet siden da av mine nærmeste og to andre personer jeg trodde jeg hadde i ryggen min for alltid. Men jeg kan ikke la dette påvirke meg! Jeg har en så viktig oppgave fremfor meg, jeg godtar ingen drittslenging min vei.. jeg takler kritikk for min fortid, ABSOLUTT! Jeg sitter jo her hele dagen og doooousher meg selv folkens og legger ut det som er det mest pinligste og ekleste ved meg selv. Så fortiden min kan jeg godt takle kritikk for, men ikke si att alt som har skjedd er min feil, det har jeg hørt siden jeg var pitteliten, det gir meg traumer fra langt tilbake, og det er ikke noe å si når jeg kjemper for livet for å klare dette denne gangen. Ikke snakk til meg som att jeg ikke gjør noe i hverdagen bare fordi jeg er sykemeldt. Jeg er som regel våken i 4-5 tiden fordi søvnen er dårlig, men jeg står opp med godt humør og mot og møter hverdagen på en ganske bra måte, på tross smerter i ryggen, jeg er sliten av all medisin, og vet att blodplatene mine er farlig lave. Jeg skal til både Bergen og Førde og dette blir tatt veldig alvorlig. Så jeg forventer når jeg organiserer både husoppussing, vindusbytting for egne lånte penger, for att andre skal ha det bra. Når jeg kjøper min bil og kjører døgnet rundt fordi lappen skal bli billigst mulig for min mor som har lovet meg lappen siden jeg var 18år, når jeg setter alle rett foran meg selv i alt jeg gjør i hverdagen og strekker meg sinnsykt langt i både telefoner og organisering med gruppe og trening og aktivitet. Så forventer jeg å ikke få høre att jeg ikke jobber, så jeg vet ikke hva jeg snakker om. Det prikker i hele meg når jeg legger meg hver kveld, av att jeg er sliten. Og jeg gjør det ikke fordi jeg er egoistisk og tenker på meg selv.
Jeg ble kalt ett mislykka menneske i dag fordi katten vi har felles hadde gjort fra seg i kattekassen sin i dag, og ble spurt om det ville sprekke for meg igjen nå. Jeg tenker att jeg er en person som ikke gidder ta slikt nå. Ikke fra folk som selv smugdrikker brennevin når datteren kjemper en kamp for livet sitt. Og det er det jeg gjør, og det jeg prøver å forklare min kjære også. Fordi jeg har fått beskjed om att dette er alvorlig, og jeg fikk beskjed om dette allerede da jeg låg der i 3 dager med knekt rygg og trodde jeg endte på Kulatoppen for resten av livet. Jeg fikk beskjed om det da dem tok over 100 blodprøver og beinmargsprøver på meg mens jeg lå der og skrek av smerte. Jeg fikk den dødsdommen kjære dere. Og jeg trodde barna våres kom til å være uten sin biologiske mor fordi hun hadde drukket og falt i trappen, som en eller annen gammel alkis, mens hun egentlig kunne skjerpet seg, fått seg det livet hun kunne og vært der for dem, som hun har prøvd i 11år nå, annenhver mnd. Og datteren min elsker meg overalt, støtter meg med denne bloggen og skriver hver eneste dag hvor stolt hun er av meg. Så vær foreldrene mine denne gangen, jeg trodde ting hadde blitt bedre, men behandlingen av hverandre er fortsatt den samme tydeligvis, og det er ikke greit lenger. Jeg lever ikke lenger det livet, nå er det opp til dere, men det blir uten meg.
Alltid deres datter men aldri deres hoggestabbe mer-

Annonsert innlegg fra gymgrossisten og c4 som jeg anbefaler alle