I hverdagens kjas og mas glemmer man lett hvilken innsats man legger i dette, hvor hardt og vanvittig tøft dette er, og at bare de sterkeste klarer seg, oppi normalen våres så mister vi litt oversikten over hvor vi kommer ifra, og hvor langt vi har kommet. Det finnes ingen selvfølge at dette ville bli min linje i livet, det var ingen som kunne spådd at jeg ville ta til vettet, bli edru og sitte på Gol på storfjellshotellet etter en hel dag med foredrag om dette jeg brenner for, absolutt ingen ville trodd dette for bare ett år siden, og da mener jeg ingen.
Når jeg gjør noe, så gjør jeg det alltid skikkelig! Om det er å ruse meg eller å holde meg edru, og i dag har jeg vært 100% tilstede på alt som har skjedd, jeg har reflektert som aldri før, og sugd til meg alt av informasjon og kunnskap jeg kan, fordi jeg ønsker å bruke dette i arbeidet fremover, for jeg planlegger ett langt liv med dette som kampsak, det er dette hjertet mitt brenner for, og dette som setter sjelen min i full sving, det føles nesten som om dette var meningen hele veien, jeg skulle bare rote meg bort fullstendig først, slik at jeg videre kunne hjelpe andre.
Når alt kommer til alt, så sitter vi igjen med ordet som jeg prøver å rope høyt om hele tiden, nemlig medmenneskelighet! Det hele handler om hvordan vi behandler hverandre, hvordan vi ser andre og hvordan vi løfter hverandre opp. Når man ser noen sliter, er det enklest og bare gå forbi og overse, det er enklest å bare holde munn og ikke ytre seg, og mennesker som velger å bryte dette mønsteret blir sett på som rebeller. Jeg ønsker å gå imot strømmen, vise at det nytter og jeg nekter som alltid å gi meg på tap! Jeg tenker jeg slår ett slag for medmenneskeligheten, jeg tenker at jeg hver eneste dag kan gjøre en forskjell, og at det hele starter med meg selv og hvordan jeg forholder meg til andre mennesker, og det tenker jeg alle kan gjøre. Vi nordmenn skal holde oss til våres egne saker, ikke legge oss oppi hva naboen gjør på, og holde ting for oss selv, jeg tenker at det eneste som kan redde oss ifra ensomheten og følelsen av å stå utenfor i kulden, er omtanken vi viser hverandre, og ikke minst åpenheten rundt det å slite litt!
Metalheads against bullying tok i går opp selvskading, min store lidenskap før i «gamle dager»! og å se tingene på skjermen mens dem forklarte hva mobbing kan føre til, og hva selvskading egentlig handler om, var det som om brikkene bare falt på plass for meg. Min selvskading handlet aldri om oppmerksomhet, og jeg skjulte det så godt som jeg kunne, jeg snakker heller nesten aldri om dette, så veldig få vet hvor alvorlig min selvskading var, og alle arrene mine har bleknet med årene, men selvom det er mange år siden, så var det en befrielse for meg som ex-selvskader og se at min sykdom med selvskading ikke er unik og anderledes, men en helt normal reaksjon på indre smerte. Det føltes godt å høre noen snakke høyt om det, om dere skjønner, fordi jeg aldri har snakket om dette med noen før, og fordi jeg unngår emnet. Tabuet ble på mange måter fjernet for meg, og noe jeg overhode ikke så komme 🙂 en god opplevelse med andre ord!
Etter all informasjonen hjernen har tatt inn i dag, så føles hode som bomull og jeg er litt treigere enn normalt 🙂 men i fare for å gå glipp av noe, våger jeg ikke å legge meg, nesten som ett barn på juleaften!
Dette seminaret har fått meg til å innse at det vi gjør hver eneste dag er viktig, det virker og det fører til noe, vi kjemper ikke forgjeves og vi er overhode ikke aleine. Og disse oppdagelsene kommer hver eneste gang jeg er på slike samlinger, og jeg føler jeg trenger dette i min egen prosess, men også for å fortsette og være ett godt medmenneske for alle jeg møter igjennom hverdagen min og livet ellers, vi alle har ett ansvar for alle rundt oss, vi har ingen og miste, og alle betyr noe for noen <3 
