Aldri før har det vært så frustrerende og bomme på ferja som i dag, og sinnet stod i kok da ferja la fra land kl 12.29 når den skulle gå 12.30 (stor kritikk til ferjemannskapet). Og nå må vi vente til 13.40! Det høres sikkert ikke ut som en stor sak, og ingenting å stresse seg opp over, men jeg ser barna mine bare noen timer annenhver mnd så disse samværene er verdifulle for meg, og jeg teller minutter dem siste timene før samværet starter, så og måtte legge på så mye tid krever noe, noe veldig stort når man er mor på avstand og nervene er i helspenn.
Jeg har sendt Sebastian innpå de eneste få butikkene som er her, for å få litt egentid her i bilen og med bloggen, jeg kjenner at det skal lite til for å velte begeret mitt og det beste jeg kan gjøre da er å ta meg en timeout. Dere skulle vært inni hjertet mitt i disse situasjonene, jeg føler meg som ett lite barn igjen, uten kontroll over egne følelser og tanker, jeg er forvirret forventningsfull og sprekker av lykke på en og samme tid. I 12år har jeg gjort dette, men jeg blir aldri vant med denne følelsen.
Denne gangen føler jeg meg som ett annet menneske, ett helt menneske som besøker dem, og etterpå reiser jeg hjem til livet mitt. Det er rart og tenke på at for kort tid siden reiste jeg hjem til ingenting, nå reiser jeg tilbake til alt. 
Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
