Jeg har aldri vært så lovlydig og hatt så mye med politiet og gjøre som jeg har hatt de siste to årene. Det er faktisk ganske så ironisk, at når jeg først følger loven og lever ett helt vanlig liv, først da renner jeg ned dørene der og faktisk er fullstendig avhengig av dem for og ha fred i livet mitt.
I dag venter avhør og nok ett besøk på politistasjonen, denne gangen har politiet selv anmeldt og fritatt meg ifra denne bøttebaletten det er å først anmelde ett forhold, skrive en forklaring og stå aleine med det hele. Denne gangen er det dem som har tatt den støyten og jeg skal bare inn og forklare hva som skjedde i romjula.
Man er alltid redd for og ikke bli tatt på alvor og når politiet selv fortalte meg at dem anmelder dette startet jeg å gråte, en lettelse over denne følelsen av å faktisk bli hørt, respektert og forstått av noen andre som ikke står inni situasjonen var en stor befrielse.
Som alltid gruer jeg meg noe grusomt til og “besøke” en del av livet som jeg prøver å holde avstand ifra ellers, jeg nekter å “besøke” den delen ellers og hver eneste gang jeg må forklare meg om det må jeg atter igjen kjenne på alle disse skremmende følelsene.
Jeg har mange år i terapi for og klare å stå i traumene, jeg skal klare dette også. ❤️
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og lg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
