Jeg har tenkt litt over det nå når denne private krisen min er over, og alt har roet seg ned igjen, hvor vanskelig det var for meg å finne ordene til å blogge om det, og jeg unngikk bloggen i mange dager før jeg klarte å ta motet til meg. Det er en barriere det der, og tørre å si når tingene faktisk bare suger og man har det slettes ikke bra, det er så enklere å blogge åpent når man har det fint med seg selv og omgivelsene sine, og ordene kommer så mye lettere. Jeg går inni meg selv når jeg sliter, og det gjelder også når jeg snakker med andre mennesker. Det er når jeg har det tungt jeg blir stille og ikke klarer å formulere meg og det er en uvane jeg har hatt hele livet. På steoridene var jeg til tider FOR åpen og alt bare rant utav meg, og på mange måter var det enklere da, når jeg fikk ut alt jeg tenkte alltid.
Man ønsker jo å virke sterk og modig, og at man ikke lett knekker, så når det først skjer så er det så vanskelig å være like åpen om det som når man har det fantastisk. Jeg ante ikke hva folk snakket om når dem sier at man må ta en dag av gangen, men det er bokstavelig talt det eneste man kan gjøre når man har det skikkelig dritt! Og når absolutt alt bare raser rundt en, så må en bare ta time for time og dag for dag, for å holde det ut. Man holder pusten igjennom dagen og bare venter på enda en stor eksplosjon, og man går på tå og hev for å være forberedt. Når jeg har det bra har jeg det sinnsykt bra! Og når jeg har det dårlig, så faller jeg helt i kjelleren av den minste ting. Jeg har valgt å være åpen og ærlig på denne bloggen, og har vært det til nå, men allikevel er det vanskelig å være åpen om ens svakheter. Jeg tenker en ikke trenger å være i samme situasjon som meg eller ha de samme problemene som jeg har for å sette seg inni dette, og kjenne seg igjen, for det finnes mange der ute.
Det er litt frigjørende på en dag der man virkelig har det dritt, og få det ned, reflektere over det mens man skriver det, og faktisk bare kaste ut ett innlegg om åssen man faktisk har det med seg selv også, på en morbid måte. Da har man sagt det til hele verden så alle kan se, og man har ikke noe lenger å skjule. Man trenger ikke smile og late som alt bare er velstand, når man har en blogg som dette, og man slipper også å forklare seg så mye, da alle vet hva jeg gjør og hva jeg tenker. Praktisk faktisk!
Jeg tenker vi bør ha bredere forståelse og tenke mer at det er greit å si at livet suger noen ganger, så lenge det ikke suger så lenge i gangen, og at man klarer å komme seg oppigjen på hesten og fortsette! Jeg føler man blir bedre kjent med seg selv når man har det som værst, og vi kan lære mye igjennom de dype dalene en opplever av og til. Det er hvordan du kommer utav dem og hvordan du håndterte dem som teller 😉 
0 kommentarer
