Reklame | Ellos.no
Annonse i innlegget
Jeg har den siste uken merket at angsten min har kommet tilbake i små doser utover dagene, og det er ulike typer angst. Jeg kan plutselig bli grepet av forferdelig dødsangst og jeg begynner å reflektere over hvor vanvittig nær jeg var døden da jeg falt ned trappen og oppdaget blodsykdommen min, det er bare i noen sekunder og jeg rister det av meg, men hjertet mitt stopper nesten opp og jeg får vondt i brystet. Den sosiale angsten har hatt sin innmarsj i livet mitt i varierende grad de siste ukene etter jeg stoppet med steoridene mine, og denne dvalen har redusert det sosiale livet våres kraftig. Jeg er også livredd for å bli forlatt plutselig, noe som kommer uventet på meg, og jeg er såpass redd at jeg nevner det flere ganger for dagen. Det er en angst jeg ikke aner hvor kommer ifra, og den kommer som lyn fra klar himmel, og jeg klarer ikke å forklare den. Jeg har akseptert at jeg sikkert må leve med angsten for resten av livet mitt, og jeg ser bare på den som ett tegn på at jeg har vært for sterk for lenge, for jeg har alltid bært på alt aleine og har for alt i verden aldri snakket med noen om dette, eller latt noen komme meg nær når det gjelder angsten. Før har jeg bare latt angsten ta meg, og har latt meg rive med den, men nå kjenner jeg den igjen og lar den ikke ta over kontrollen lenger over meg selv. Når den sosiale angsten kommer, så trigger jeg den rett og slett såpass at den forsvinner av seg selv, og når annen angst plutselig skyter ned i meg, så rister jeg den av meg etter bare ett par minutter. Jeg har begynt å få ganske så god erfaring med min egen angst, men er veldig dårlig på andres, og viser kansje ikke stor forståelse for andre når dem sliter og lar seg rive med av sin egen angst. Jeg sa til min gamle ruskurator at jeg aldri i verden kunne ha psykologi som ett yrke, fordi jeg ikke tåler dem som tar på seg denne offerrollen og lar angsten kontrollere dem, fordi jeg selv alltid konfronterer min egen angst og tar grep selv om den, men det er kun dette som funker for meg. Jeg må arbeide for å bygge opp forståelse for at det som fungerer for meg, kansje ikke fungerer for andre, og at vi alle er ulike 🙂
Offerrollen er en rolle jeg aldri har tatt på meg, og jeg ser ikke på meg selv som noe offer for noe som helst. Ingenting av det jeg har opplevd har jeg klandret noen andre enn meg selv for, og jeg tar ansvar for alt jeg har gjort. Jeg er også ansvarlig for eget liv, og min egen angst, så jeg har hele tiden jobbet med dette og aldri latt meg selv grave meg ned i problemene. Jeg er vant med å arbeide hardt for det jeg har, og har aldri fått noe gratis i hele mitt liv, og har dermed liten forståelse for dem som bukker under bare de kommer over ett lite problem. Jeg forstår at jeg må bli bedre på å vise forståelse for andre som sliter.
Når det kommer til angsten min så har jeg hatt kontrollen over den i alle de år, jeg har funnet metodene som har fungert for meg, og jeg kjenner tydelig når den er på vei tilbake. Plutselig kaster den seg over meg og den griper meg, men nå klarer jeg å riste den av meg, og jeg har tatt kontrollen tilbake. Steg for steg blir jeg sterkere og friskere og klarer å stå imot mer og større ting. Angsten som har forfulgt meg hele livet mitt og gitt meg massevis av problemer skal snakkes ihjel, for å ta bort skammen denne lidelsen fører med seg. Om flere hadde vært åpne om dette hadde det ikke vært like skamfullt å si åpent at man ikke alltid har det så lett her i livet, og at man sliter litt 🙂 
adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals
