Annonselinket innlegg

Da skal jeg bruke denne bloggen til det den er ment til! Forandre ting, som gjør det lettere og gir oss ett lite håp, når alt er ute.
Jeg har selv stått i situasjonen flere ganger, der jeg har skreket etter akutthjelp.. jaa jeg har kansje vært full, rusa og vekke i hodet til å forklare meg godt nok, helsevesenet har hjulpet meg mer enn dem er pliktig til, så dem skal ikke ha noen kritikk fra meg. Men vi trenger denne akuttjenesten, og jeg er redd vi er på ville veier når det kommer til både oppfølging, og tilrettelegging. Det samme svaret føler jeg kommer igjen og igjen, att vi syr puter under armene på dem som ruser seg eller lever på nav. Da må jeg si meg meeeeeeget uenig. Jeg tror jeg vet om ett fåtall som ønsker å gå på nav, være avhengige av dem hver eneste uke, og jeg tror ingen voksne mennesker liker verken summene eller kontrollen ett fåtall på nav sitter med. Dem sitter faktisk med sjelen din i sine hender når du sitter der og ber om mat på bordet. Så det argumentet holder ingenplass. Jeg ba på mine knær om hjelp da jeg innsåg att jeg hadde gått langt over mine egne grenser og var redd det skulle gå som sist. Jeg fikk bare beskjed om att legen min var borte og att turnuskandidaten var eneste alternativet. Han sa ordrett: Legen din er ikke her, og vi vet ikke når hun kommer igjen, du må ha time med henne for å snakke. Så sendte han meg ut igjen. Og jeg var mer forvirra, frustrert og dårlig enn noengang. Det tok meg sikkert 12 timer i forveien i en seng i fosterstilling for å klare å komme meg på det legekontoret, der jeg måtte gjemme meg i korridorer og stable meg på apoteket. Men jeg hadde heldigvis en oppegående venn med lappen, og det er skjeldent! Det jeg mener er att jeg strakk meg så langt jeg kunne den dagen, for å få hjelp, bli lagt inn før jeg tok mitt eget liv. Jeg hadde ingen håp, blogg, kjæreste, venner og familie som jeg kunne støtte meg på. Dem hadde jeg støtt bort! Så legen var egentlig min bestevenn den dagen, eller skulle være det. Isteden ble jeg sendt ut, uten noen kontroll.. hva om jeg hadde satt en smell med amfetamin igjen av frustrasjon? For det er jo det jeg har gjort tidligere.. hva om jeg ble funnet en time senere på Måløy Brygge på en dass der, hadde dere reagert da? Da hadde kansje legen blitt flyttet til en annen plass, mistet lisensen sin og kansje fått en bot av noe slag. Men mine barn hadde jo mistet mammaen sin (som dem fortsatt kaller meg), mamma hadde mistet den eneste datteren hun har og pappa hadde mistet den som forstår han mest her i verden, men han ofte ikke forstår selv. Jeg hadde aldri møtt Sebben min, aldri fått sett det lyset jeg ser nå, og jeg hadde aldri hatt en tjangse til å blitt gammel. Er det rett att denne legen skulle få lov å være Jesus over meg denne dagen? Att han skulle få holde mitt liv i hendene sine og kaste meg på dør? La meg dø i 30-årene som veldig veldig veldig mange av mine kjære venner. Jeg såg bilde av min bestevenn i en periode da jeg rusa meg som værst i går på Fotoknudsen. Først ble jeg skikkelig glad inni meg for det var fra gt4 da vi hadde det skikkelig morro sammen en kveld jeg og han. Men så grep ett sinne inni meg overtaket over den lykken og de gode vibbene fra den tiden, selvom jeg var rusa som ett lokomotiv stilte han opp rusfri i bilen sin og kjørte meg alle veier, uten å klage en eneste gang. Han forstod meg og godtok meg da alle vendte meg ryggen og ikke tålte meg. Han valgte å ta sitt eget liv, aleine, hadde ingen begravelse, ingen seremoni eller blomster. Uten att jeg fikk ta farvel før jeg såg dødsannonsen i avisen, jeg visste det ikke før den stod der foran meg, og jeg kjente ikke en gang igjen hans navn! Fordi jeg ikke kalte han ved navn, jeg kalte han kompis, og det var det han var for meg. Jeg blir sint på han, fordi han ikke sa noe, men han gjor det 10000 ganger, og jeg varslet 1 gang og han ble rasende. Jeg slet selv, med min rus og mine traumer, så jeg såg ikke bestevennen min slite så mye att han ikke maktet mer. Han var inne i systemet i alle de år, han ble ikke tatt på alvor. Han skrek ut att han slet, men fikk ikke det han trengte, og kansje ingenting her i verden ville hjulpet. Men jeg tror åpenhet hadde hjulpet han, fordi han var glad i å reflektere, og var veldig bevisst på att han selv slet. Han VISSTE problemet sitt, men han maktet ikke mer. Derfor slipper det sinnet i meg, fordi vi var så nære hverandre uten det fysiske.
Han døde aleine, fordi han hadde støtt bort alle for å hindre att folk ble såret. Han var så redd for å mislykkes slik alle skulle se det. Ville være anonym og bortgjemt. Men eg såg han, og eg klarte ikke redde han.
Når vi søker hjelp, er dette ikke uplanlagte besøk på det fulle legekontoret, vi trenger det akkurat idet vi sier det. Og da trenger vi personer som forstår oss, ikke forteller att dere ikke har plass til oss, att vi er rusa så vi ikke kommer inn.
Legg oss inn på ett rom, gi oss medisiner, for så å flytte oss. Om vi er klare stikker vi ikke av neste morgen i panikk, og om vi gjør det så kommer vi igjen, fordi vi har blitt hørt for første gang i våres liv.
Det krever slikt mot å spørre om hjelp, gi oss vær så snill den respekten, att vi får hjelpen der vi trenger det, selvom det er søndag og klokka er 7 på kvelden.
Jeg selv som er rusfri nå, kan hjelpe til, men jeg er ikke utdannet, jeg kjenner mange men ikke alle problemstillingene. Jeg står utenfor problemene til folk så jeg kan se løsninger og lytte men jeg trenger helsevesenet i ryggen, nav i ryggen, de forskjellige klinikkene i ryggen, treningssenteret i ryggen og ikke minst politiet i ryggen. Dette blir ett teamarbeid så en kan redde hverdagen til så mange som fortjener det så sårt! Vi har vært sterke for lenge, og oppfører oss kansje truende, men jeg lover det er bare frustrasjonen som vi sitter med etter klokka har passert 4 og vi ikke har en krone på kontoen våres til tobakk på tross av lovnader i flere dager, og på tross utbetaling bare en gang i uka. Det er så små ting som kan gjøres så forandrer vi oss. Vi har ikke lyst å bli oppfattet som voldelig og truende folkens, vi vil være ressurser og jeg lover deg! I rusmiljøet har vi en dritbra humor, som bare vi forstår… … kansje dere også ville syntes masse av det er morsomt, bare dere hadde satt dere inni våres situasjon.
Vi gjør alt hver dag for å prøve å forandre oss, for å bli som dere, så vær så snill og ta ett steg for å møte oss på midten. Jeg bare ber pent om litt forståelse og ett lite dytt så vi kan bli en megaressurs og leve i balanse med det normale som vi alltid har hatet.
Takk for meg

C4 fra gymgrossisten som jeg bruker før treningen