Disse blikkene som dreper sjelen din, disse blikkene man ikke kjenner betydningen av før man har opplevd dem selv, der det sikkert ikke ligger ondskap bak men uvitenskap som fører til at andre ser ned på deg på grunn av livsstilen din eller utseendet. Ingen vet at du har det verre inni deg og at handlingene dine bare er en sykdom som er skjult og tabubelagt.
Disse blikkene som gjør at du gruer deg til å gå ut, vise deg slik at andre virkelig får se at du ikke klarer og håndtere livet som “alle andre”. Du føler at om du viser deg så bekrefter du bare alle disse syke ryktene som går. En gang skinnet jeg hele hodet mitt, jeg bare fjernet alt håret fordi det gikk så mye sladder og vås om meg på bygda, jeg ønsket og vise dem hvor jævlig jeg hadde det på innsiden og ville at utsiden skulle være like jævlig. Det var ett standpunkt, ett bevis om at jeg stod for den jeg var på tross av hvor mye jeg hadde driti på draget. Jeg la meg flat på en syk måte.
Å føle at alle mennesker går forbi deg på gaten og snakker om deg i ettertid er vondt, man føler at det aldri vil være håp for noengang og være en av dem, disse normale menneskene på gata som lever sine liv slik liv skal leves. Man føler at man ikke strekker til på disse helt fundamentale tingene som alle andre presterer og får til, man strekker seg og mislykkes gang på gang og det er som om man er usynlig i mengden.
Vi prøver febrilsk og passe inn, høre til og være en del av noe, og det eneste miljøet vi føler oss like er i rusmiljøet der alle andre har de samme utfordringene og sitter med den samme skammen og angsten, det er en vond sirkel som er vanskelig og bryte, for hvor går man da når man ønsker seg ut? man er utenfor samfunnet og ikke inkludert i “normale” sosiale situasjoner, man har gjerne vært i miljøet i mange år og lever på kanten av loven. Det er ikke lett og gå ifra noe som føles trygt og godt til noe som er fullstendig ukjent.
Jeg forstår veldig godt at en sprekker, at man ikke makter kjempe denne kampen som virker helt meningsløs til tider. Man føler seg motarbeidet, og alle kroppens signaler sier at du bør gå tilbake til rusen og disse trygge rammene den på syke vis gir. Å stå utenfor samfunnet er vondt og det dreper sjelen din, tenk på dette neste gang du går forbi noen som ikke er så heldig som deg selv, tenk på det neste gang du tenker negative tanker om noen andre, prøv og sett deg i deres sko for noen minutter så er det sikkert ikke så lett og dømme lenger.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Det virker som om overraskende få er seg bevisst hvor stor betydning sånt som å gå bort og slå av en prat med en som f.eks selger =Oslo har..
Det vrenger seg i sjelen min når jeg ser mennesker med avsky i øynene
Enig!
(Her skal det innrømmes at det finnes tilfelle der det jeg mener om å se ned på andre har blitt vrengt ut, for å si det sånn (hehe))