Jeg har skapt min egen fallhøyde på mange måter, jeg har vært ute offentlig i aviser, åpen på bloggen og har skreket høyt om denne edrueligheten min og veien fremover, jeg har virkelig brent alle mine broer, og om jeg hadde sprukket nå, hadde jeg måttet flykte landet og komt meg langt bort idet jeg sprakk.
Det er litt fryktinngytende det jeg driver med, når jeg skriker så høyt at alle hører meg, jeg merker jeg må bli mer bevisst på hva jeg ytrer meg om, hva jeg åpner meg om og hva jeg velger å poste. Denne bloggen er basert på den brutale sannhet, og det vil den fortsatt forbli og være, jeg kommer ikke til å sminke På sannheten eller male ett rosemaleri for dere, og fortelle hvor perfekt og kjekt jeg har det hele veien, og om noe stort skjer i livet mitt, blir det falskt av meg å ikke dele det. Bloggen er basert på min sannhet, mine meninger og min hverdag, og det skal den forbli og være, min sannhet. 
Litt etter litt går det opp for meg hvor stor fallhøyden min faktisk er, så stor i kjeften som jeg har blitt, men jeg liker det litt på denne måten. Jeg tenker fallhøyden min gjør at tjangsen er mindre for en sprekk, og denne skammen over å drite seg ut vil hjelpe meg i situasjoner der jeg opplever russug. Å brenne alle broer var en taktikk jeg brukte når jeg kuttet sprøyta også, bare ikke fullt så offentlig som denne gangen, og det har sittet i meg siden den gang da. Jeg håper det varer denne gangen også!
Når jeg snakker med andre med erfaring rundt dette, så blir jeg egentlig mest skremt. Når dem forteller at jeg kommer til å oppleve og kjenne på dette russuget, trangen til rusen og dette savnet nært på kroppen, fordi det har vært fraværende til nå. Jeg er egentlig bare redd for at det skal komme plutselig og som kastet på meg, og dra meg ned når jeg minst venter det. Jeg håper det ikke skjer, og at jeg får freden over meg til å bygge livet mitt opp slik jeg gjør i dag. Men rusen kommer alltid til å være en stor del av meg, og jeg håper jeg slipper å måtte gå igjennom mer dritt på grunn av den. 
En ting jeg også håper på, er at jeg skal slippe å måtte betale for fortiden min resten av livet, og jeg selv er min største dommer når det kommer til dette. Jeg håper at jeg en dag slipper denne gruende dårlige samvittigheten, at jeg klarer å gi slipp og tilgi meg selv. Jeg håper denne bloggen kan vise andre at alt er mulig, om man ønsker det nok, det finnes så mange mennesker der ute som kan hjelpe deg når du først står der med lua i postkassen, og uansett hva du har gjort galt, så finnes det tilgivelse der ute og alt kan ordnes.
Jeg håper denne bloggen kan gi håp og lys, og at mennesker ser at det finnes en utvei. Jeg har funnet min vei, og den er bare min, jeg kan ikke lære andre hvordan dem skal leve ett rusfritt liv, eller hvordan dem skal bli edru. Jeg kan vise at det er mulig, og jeg har mange teknikker som har funket for meg, og andre må bare plukke tingene som kan bli deres vei ut. Om noen hadde komt til meg for ett år siden og bedt meg om å bli edru, hadde jeg bedt dem dra seg ett visst sted, og hadde bare drukket dobbelt opp, for å markere meg, det funker ikke å slutte for noen andres skyld, og jeg sier ikke det blir enkelt, faktisk sier jeg at det blir ett helvete før det blir bedre! Og enten går det bra, eller så går det faktisk over.
Min vei har vært lang og turbulent, så jeg anbefaler virkelig ikke den veien, men jeg har funnet sjelefreden og roen jeg alltid har ønsket men aldri kunne oppnådd, jeg har funnet ut at jeg har det mer morro uten alkoholen, og alt den ga meg, får jeg nå igjennom andre sunne ting, som bygger meg opp og ikke river meg ned.
Jeg har gitt alt til rusen min, og nå orker jeg ikke å gi mer, jeg har tatt tilbake kontrollen og er føreren i mitt eget liv. Å ha kontroll på sitt eget liv er den beste følelsen jeg noengang har følt på, at jeg har penger til det jeg trenger, at jeg har tak over hodet og faktisk eiger huset jeg lever i, at jeg fungerer sosialt og har faktisk så mange venner nå at jeg ikke strekker rundt, men jeg vet jeg har så mange som tror på meg, for første gang.
For første gang siden jeg fikk barna mine, kan jeg gi barna mine ubetinget kjærlighet . Den kjærligheten som forsvant i rusen, da jeg mistet meg selv og alt jeg eigde. Og det føles så godt å være en ressurs igjen, en man kan stole på, lene seg på og som yter.
For første gang kan jeg lage en avtale, og faktisk være sikker på å klare å holde den, jeg kan betale mine egne regninger, og jeg vet faktisk på forhånd hvilke regninger som dukker opp. Jeg har ikke angst for morgendagen lenger, eller for de kommende timene for den saks skyld, fordi litt etter litt vet man hva som dukker opp rundt neste sving, og man skaper rutiner i hverdagen som gir trygghet, dette er en viktig brikke for ett menneske som har en innebygd angst, som plutselig og utav det intet kan slå meg i bakken og lamme meg.
Jeg er en trygghetsjunkie, fordi jeg har hatt kaos i livet og vært utrygg så lenge, jeg behøver disse rutinene og organiseringen rundt meg, jeg behøver å ha mennesker jeg stoler på rundt meg, og for første gang kan jeg gi kjærlighet og tillit på prøve.
Etterhvert som tiden går, så blir den nye normalen å ikke ruse seg, denne automatikken blir borte, og etterhvert blir jeg friskere og friskere, og friere og friere. Denne redselen kommer til å gi slipp på meg, etterhvert som jeg blir tryggere på min egen styrke, og blir bedre og bedre kjent med meg selv. Det kommer til å ta lang tid, men drømmen er å få lov å leve ett rusfritt liv resten av livet mitt, drømmen er å fortsette akkurat slik jeg har det akkurat nå, og aldri se meg tilbake, men aldri glemme hvor jeg kommer ifra og hva jeg er laget av. Det er drømmen! 
Jeg har gruppe på Facebook! Tilbaketillivet heter den og der poster jeg alt nytt som skjer her 🌹❤️
