Det er det lengste jeg har klart meg uten en kald øl, og iallefall det lengste jeg har gått uten å vurdere å sprette en! Men her ligger vi da, og bestiller oss Viaplay isteden for å gå på butikken og kjøpe inn seksere til helga, og jeg våkner også i morra og husker alt jeg har gjort i dag! Det kan jo være ubehagelig i seg selv å huske alt, men det er hundre ganger bedre enn å drite seg loddrett ut på fylla i kveld og ikke huske en dritt i morra med den største fylleangsten i verden og munntørrhet på høyt plan og dundrende hode. Fyllesjuka kommer jeg aldri til å glemme hvordan den føles, for jeg trenger bare å tenke på det, så klarer jeg å erindre den helt tydelig, og det er ikke noe man ønsker å være. Jeg er heldig denne gangen! For jeg husker bare bakdelene ved å drikke, og glemmer de positive småtingene som man faktisk får utav å drikke alkohol, for jeg har jo massevis av gode minner også, og jeg har fått oppleve ganske mye igjennom alkoholen som jeg ikke ville være foruten 🙂 man skal ikke svartmale å være alkoholiker heller, for jeg mener bestemt at det har vært utrolig morro, og det er mye tull og leven en får utav å sitte en liten gjeng å drikke seg full sammen. Det blir ett unikt miljø når man er bruker og man skaper ett fellesskap som står sammen, helt til man ikke står sammen allikevel. Man får mange venner, men man får ikke de ekte vennskapene som er baserte på de riktige tingene, men vennskap skaper man definitivt. Alle har en rolle i gjengen, og det finnes så mange forskjellige personligheter, så når en av personlighetene forsvinner så merker man det så utrolig godt, det står en rolle tom, helt til en nyankommer kommer og fyller denne rollen. Det er merkelig nå og være uten dette miljøet, og ikke sitte å drikke der lenger, jeg har ikke trukket meg unna! Men jeg har avstand for å klare meg selv, men kutter selvsagt ingen og føler meg bedre eller høyere på rang enn noen, men jeg må i en periode ha klokelig avstand og klarer ikke å sitte å se på andre som gjør det jeg har kuttet. Jeg er ett menneske som blir avhengig av alt rundt meg og alt jeg inntar, jeg tror faktisk at jeg kunne blitt avhengig av ett bord også om jeg måtte. Jeg er en misbruker og det vil jeg være livet ut og må ta mine forhåndsregler.
Veldig ofte savner jeg gjengen min, alle de forskjellige som er der og tryggheten man finner i ett slikt miljø. Man stiller på lik linje, alle sliter med sitt og det blir noen å falle tilbake på om alt annet i hverdagen kollapser, og man støtter hverandre med det man har, som regel. Det er merkelig å skulle forandre omgangskretsen sin, det er det vanskeligste og man må tåle og føle seg aleine! For å endre omgangskretsen sin er noe som tar tid, og jeg har aldri vært flink på normale vennskap, og jeg har aldri hatt en jentevennine over tid, dette er noe som har kommet de siste årene at jeg klarer å skape vennskap. Det er vanskelig for meg å stole på mennesker nok til å la dem komme innunder huden min, og ikke bare bli bekjente men nære venner. Jeg håper at nå med min åpenhet og ærlighet også klarer å la andre mennesker komme innpå meg, og føler jeg selv har blitt mye mye bedre, og mer bevisst 🙂
Nå har Coronatiden satt litt stopperen for å bli kjent med nye mennesker selvsagt, og vi holder oss mest for oss selv, men jeg prøver å fylle livet mitt med ting som bygger opp og ikke river ned, men om jeg hadde vært litt svakere nå så hadde jeg nok oppsøkt det samme gamle som før, og ikke klart meg særlig lenge før jeg atter en gang sprakk og ødela alt for meg selv. Fallhøyden er ganske så stor for meg nå, jeg har fylt livet med nok ting som er viktige, som jeg ville mistet om jeg sprakk, og jeg tror det er dette som er meningen. Jeg vet at jeg mister all respekt om jeg sprekker, jeg vet jeg mister muligheten til sertifikatet, jeg mister bilen min, jeg mister den gode økonomien jeg har kjempet for å bygge opp og fikset helt selv, jeg mister muligheten til å jobbe igjen og jeg vil faktisk dø av blodsykdommen jeg har da jeg ikke ville tålt ett par fyllekuler en gang. Jeg har absolutt alt å miste på å sprekke, og dermed blir dette ett valg for meg. Hver eneste gang tankene vandrer, så velger jeg i hodet mitt, jeg velger livet, og jeg velger å ha alle disse positive tingene i steden for å drikke ekkel øl, som uannsett bare er godt de 2 første dagene. Etter de 2 dagene med å nyte øla, så blir det noe man må drikke for å ikke bli dårlig, og det smaker av svik og skam.
Å bygge opp livet sitt fra bunnen av når man er 32år, er veldig spesielt! Da jeg mistet barna mine for 12år siden var hele livet mitt ødelagt, jeg hadde absolutt ingenting igjen og kunne ikke lenger se noe lys eller håp der ute, jeg var ung og jeg følte jeg hadde ødelagt hele livet mitt allerede fra begynnelsen av. Det er meningen at man skal begynne å få barn når man er i 20-årene, men jeg hadde allerede mistet 2 barn til barnevernet da jeg var 19år. Jeg hadde ødelagt alt trodde jeg.. .. nå sitter jeg her som 32år, og har funnet lyset jeg hele tiden har manglet, så man ser hvor mange år dette faktisk kan ta. Det er helt sykt at jeg skulle bruke så mange år for å få opp øynene, for det har ikke manglet på mennesker som har fortalt meg dette. Det sier at det ikke er noe poeng i å lekse folk opp med råd og meninger, dem må finne det i seg selv, og jeg har brukt så mange år før jeg fant min motivasjon. Det er aldri for seint!
Jeg kommer aldri til å dømme noen i hele mitt liv, jeg kommer aldri til å forvente noe av noen jeg hjelper, og jeg kommer aldri til å tro at jeg er noe bedre enn noen som helst, for den posisjonen ønsker jeg ikke å være. Jeg kjenner såpass mange bitre alkoholikere som sitter å dømmer folk som tar seg noen øl, også sitter dem egentlig og er så full i sug at dem ikke klarer å behandle andre med respekt en gang. Jeg tenker at jeg aldri kommer til å glemme hvor mange ganger jeg har driti på draget, for det sitter ennå i meg 🙂 men jeg håper jeg kan være ett menneske folk kan ringe når det strammer seg litt til, og det trenger ikke å være så stort eller viktig heller. Det er ofte jeg sliter med småtingene i hverdagen, og da er jeg så heldig at jeg har min kjære her, men det er ikke alle som har noen, som kan forstå deg uten at du trenger å forklare så mye. Av og til trenger man bare å tømme seg litt, og si ting høyt, og jeg ønsker å være ett menneske som er tilgjengelig for dem som trenger det. Jeg har stor respekt for dem som tør å ringe meg, dem som tør å møte på grupper og dem som tør å si høyt at dem ikke alltid er sterke men som sliter litt i hverdagen. Jeg elsker mennesker som roper høyt og som skiller seg ut, men trodde aldri i verden at jeg kom til å ha baller til å gjøre det selv! Jeg har alltid holdt kjeft, og aldri sagt at jeg sliter til noen som helst, foruten når jeg har vært drita full. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å strekke seg frem når man sliter, for jeg har aldri turt dette selv. Jeg føler jeg har funnet stemmen min, og akter å bruke den for å hjelpe andre som ikke har funnet sin stemme ennå. Det er småtingene man trenger hjelp med, og ikke de store, og det hjelper å ha noen å sortere litt sammen med, så vit at jeg alltid er her.
Jeg gleder meg så innihampen til å få lov å starte gruppa igjen, så jeg håper at denne ikke denne dvaletiden har tatt knekken på denne. Jeg skal iallefall gjøre alt i min makt for å skape en trygg og god gruppe her på denne lille plassen vi bor. Det trenger vi, og jeg trenger den sårt! Jeg gleder meg til å se den igjen oppegående og frisk.
0 kommentarer
