For en stund siden delte jeg bilder av kroppen min her på bloggen, min nakne kropp med bare en truse og en bh. Jeg stod på Cubus i prøverommet den dagen og holdt på å begynne å gråte da jeg måtte sende min kjære ut for større og større størrelse da jeg måtte kjøpe meg klær i hyrten og styrten til en middag, og jeg hadde sølt kaffe over hele meg. Jeg hadde ikke stått foran et stort speil før, med denne kroppen min, som bare hadde vokst og vokst, og jeg hadde ikke lagt merke til hvor store armene mine hadde blitt før jeg stod der, og fikk alt på en gang midt i trynet. Jeg ble skikkelig lei meg!
Jeg har ALLTID slitt med selvbildet mitt, og det har virkelig vært ille. På barne og ungdomskolen turde jeg ikke å si ett ord en gang, fordi jeg bare sa noe om jeg ble tvunget eller jeg hadde noe som var viktig nok til å si høyt, jeg følte rett og slett at jeg selv ikke var viktig nok til å ha noen stemme å ytre. Jeg ble bare sittende å tenke mens andre pratet, og tenkte for lenge til å kunne si noe allikevel. Jeg vet ikke men denne dårlige selvtilliten har jeg alltid hatt. Jeg har alltid syntes at jeg selv var den styggeste i verden, og at ingen ville ha noe som meg. Da jeg gikk utav forholdet med faren til ungene, så merket jeg oppmerksomheten ifra det andre kjønn, og jeg hadde aldri følt meg attraktiv før! Jeg tror dette førte til mye sorg for meg, for det ble en konkurranse omtrent. Og alle som viste meg oppmerksomhet forgudet jeg liksom.
Å ha null tro på seg selv, og nesten ikke klare å se seg selv i speilet uten å føle en forakt unner jeg ingen, for det er virkelig vanskelig å snu en slik tanke som har vært der hele livet. Du finner ingenting du liker ved deg selv, og vil bare gjemme deg fullstendig. Bli usynlig så ingen ser deg. Du har virkelig ingen kjærlighet til deg selv, så hvordan skal noen andre elske deg, og du respekterer deg selv mindre og mindre.
Hadde dette vært for 1år siden hadde jeg aldri turt å legge ut ett eneste bilde her på bloggen, jeg hadde ikke turt å vist ansiktet mitt på åpent forum, så da jeg la ut disse bildene av kroppen min, så var dette min terapi. Jeg brukte denne teknikken for å trigge meg selv, til å føle på disse følelsene. Det var ubehagelig for meg, men jeg visste jeg ikke ville bli dømt. Det var virkelig vanskelig for meg, men jeg har valgt å være åpen og ærlig med dere på alle områder ellers i livet. Det ville være dumt å ikke være det om dette som er så viktig. Selvbilde man har av seg selv er jo avgjørende for hvordan du selv har det, men også for hvordan alle andre behandler deg som menneske.
Jeg hadde aldri trodd at jeg har kommet så langt i prosessen min at jeg kan legge ut disse nakne og bildene som gjør meg virkelig sårbar, uten å være redd lenger. Dette er meg, og jeg er stolt over meg selv. Jeg ser slik ut fordi jeg er syk og medisinene gjør dette. Jeg er vakker uannsett jeg, og jeg finner fortsatt ting ved meg selv jeg liker og setter pris på.
For det var slik det startet for meg da jeg oppdaget småting i fjeset mitt som jeg likte, også bare fremhevet jeg dem i tankene mine. Etterhvert begynner man å gi slipp på tanken om at man hater alt ved seg selv, og heller fokuserer på å fremheve de tingene man liker 🙂
Nå bryr jeg meg virkelig ikke om hvordan jeg ser ut, og jeg vet at mannen i mitt liv liker meg akkurat som jeg er, det er nok for meg det.
Jeg bruker litt sminke nå, men det er fordi huden min er rødlig og jeg føler meg ikke fresh lenger. Men ellers bruker jeg svært lite sminke i hverdagen 🙂 jeg har funnet kjærligheten til meg selv for den jeg er, så får jeg bare være tolmodig så går hevelsene ned overalt etterhvert som medisinene mine slipper taket! Jeg kan gjøre noe med dette selv, det er værre og ikke ha vett eller å være stokk dum. Det er vanskeligere å gjøre noe med dette. Jeg kan slanke meg 😉
Jeg har brukt nok tid i livet på å hate meg selv, jeg er klar for å sette pris på meg selv og hvordan jeg ser ut, og akkurat nå er jeg veldig fornøgd med håret som har vokst som gress siden jeg startet på medisinene mine! En av de positive tingene jeg drar med meg.
Jeg tenker at jeg aldri går rundt og tenker på andres utseende, så hvorfor i huleste skulle folk gå rundt å tenke noe om meg, så viktig er jeg faktisk ikke at folk har tid til å tenke at jeg ikke er verdt noe eller tenke de tankene om meg, som jeg selv tenkte om meg selv.
Det er bare dumt å trykke seg selv ned med å tenke negativt om seg selv. Fremhev heller de tingene du er fornøgd med, og start prosessen med å klare å elske seg selv, respektere seg selv og la seg selv være lov å være stolt over seg selv når man gjør noe bra! Det er så viktig, men det er en stor jobb! For meg tok det 32år 🙂