Okey, i kveld har jeg gjort noe jeg ikke har gjort før. Noe som har skremt skitten utav meg og som jeg har vært veldig sensitiv for. Dette er noe jeg faktisk ikke har snakket åpent om fordi det har vært så vanskelig å forklare det, jeg forstår det faktisk ikke helt selv.❤️
Da jeg falt ned trappa her hjemme og knakk ryggen rett av ble hele opplevelsen ekstremt traumatisk. Jeg ble liggende i 3 døgn i ett smertehelvete før dem våget og operere meg og jeg husker at jeg sa til legen at om han ikke tok operasjonen så ville jeg kaste meg selv utav vinduet i åttende etasje, jeg orket ikke tanken på ett eneste sekund mer.💔
Det som har skjedd i ettertid av operasjoner og oppigjentrening helt ifra skrats er at jeg i ett år etter ulykken kunne spenne hele kroppen og få kramper om Sebastian så vidt var borti meg, jeg kunne ligge i sengen og spenne hele kroppen uten å ha kontrollen selv. Jeg forstod det ikke helt da men jeg innser jo at dette er ett traume for kroppen, at den er merket på ett vis og at kroppen reagerer når man er skadet ett sted.
Jeg oppdaget etter siste operasjon i fjor at mitt svakeste punkt faktisk er nettopp operasjoner for etter at jeg hadde operert så svimte jeg av når jeg tenkte på det. Jeg kunne sitte i senga og sykepleieren kunne si ordet operasjon eller sår og vips så svimte jeg rett og slett av. Dette såret mitt og nå arret har blitt noe jeg unngår for enhver pris…
Operasjonsår, arret etter dette traumet er faktisk ett arr jeg bare har sett ett par ganger på disse 4årene. Det høres sikkert rart ut men det er sant, jeg unngår det. Sebastian har tatt bilder av det ett par ganger men jeg klarer aldri å se på det i speilet, jeg som ellers er nysgjerrig på det meste og tåler både blod og stygge sår. 🤭
Jeg har heller aldri tatt på selve arret mitt, tanken har gjort meg uvel bare av å tenke på det men i kveld bestemte jeg meg for å gjøre akkurat dette jeg har vært så redd for.
Det føltes faktisk helt sykt, jeg mener! 😳helt vanvittig surrealistisk faktisk. Jeg vet egentlig ikke hva jeg har vært så redd for eller hva denne angsten grunner i men det er noe med disse tingene vi ikke ser, ute av syne ute av sinn?
Jeg tar meg selv fortsatt i å spenne kroppen når noen kommer nær ryggen min men på langt så voldsomt som den første tiden. Dere kan tenke dere å være nyoperert i ryggen for så og spenne hele kroppen i krampe uten å klare å stoppe det selv? Jeg unngår køer og at noen står bak meg og tar forhåndsregler fortsatt på tross av at det ikke lenger gjør så vondt.
Jeg tror at traumet vil sitte i kroppen i mange år fremover, for kroppen husker hva den har gått igjennom. Jeg tror også at å faktisk klare å ta på arret og akseptere hva som har skjedd kan starte bearbeidingsprosessen og at jeg smått om sen kan legge bak meg denne ulykka som både truet med å ta livet mitt men som også ga meg livet i gave.❤️
Kanskje jeg bare er klar for å gå videre og legge bak meg akkurat det kapittelet i livet, ved å ta på min egen rygg og faktisk ta innover meg hvor alvorlig dette var kan jeg på ett vis gå videre.
Ett lite hverdagsøyeblikk ifra meg i kveld, takk for at dere lytter til alle disse merkelige tankene mine.🌹
Natta bloggen❤️
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og lg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
