Dagen har kommet, den jeg har sett frem til! Det er ikke slik at jeg sitter og teller dager, men 50, 100, og 200 har vært spesielle for meg. De første 50 følte jeg ikke betød noe siden det var så kort tid, men når jeg nådde opp i 100 og nå 200 føler jeg at jeg er på god vei på denne reisen! Jeg føler livsgleden min er tilbake, jeg føler meg som et annet menneske, og jeg ligner overhode ikke den jeg en gang var, jeg har fått oppleve så mange ting på disse 200 dagene som jeg aldri hadde fått oppleve om jeg fortsatt rusa meg, og jeg har lært å kjenne meg selv helt på ny! Jeg er ett menneske i balanse nå, jeg lever ett liv der det er fritt for angst, anger og tristhet, jeg har forsont meg med alle de tingene jeg ikke kan forandre på, og fokuserer heller på fremtiden og de tingene jeg kan gjøre noe med. Jeg legger meg ikke oppi andres problemer som jeg gjor før, jeg skåner meg selv for alt som ligner drama og konflikter, og har fått ett mye bedre og rolig liv for meg selv på denne måten. Jeg distanserer meg for ting som er skadelige for meg og min situasjon, og bruker hver eneste dag til å bygge meg opp mentalt og fysisk. Jeg ønsker å være en sterk person, men er også svak i tunge perioder, og jeg har måttet være egoistisk og satt meg selv først i mange sammenhenger, for meg er det viktigste at jeg har det bra, er edru og kan være det mennesket jeg ønsker å være. Jeg ønsker å være en ressurs for samfunnet jeg lever i, og ikke den byrden jeg alltid har vært. Jeg står for absolutt alt jeg har gjort, jeg har forsont meg med fortiden og ser fremover. Jeg har grått mer på disse 200 dagene enn hele mitt liv, og jeg har hatt flere latterkramper enn jeg noengang kunne forestille meg. Jeg var LIVREDD for ett liv uten rusen, var kjempeskremmende å skulle se på fremtiden uten denne fluktveien alkoholen har vært, hvordan skulle man ellers få slappet av? Feiret noe? Eller hva skulle man gjøre når sorgen tok overhånd? Jeg trodde helt ærlig det ville bli ett trist, ensomt og vanskelig liv dette her, jeg ville kjede meg ihjel! Men erfaringen min er at jeg aldri har følt meg så levende, lykkelig, fri og stolt! Jeg er GLAD i meg selv, selvom jeg ser ut som en låvedør og kroppen min er totalt forandret, så er jeg genuint glad i meg selv og hva jeg står for! Det er første gang jeg ikke har ett sterkt hat inni meg mot meg selv, og når jeg ble kvitt denne bitterheten som spiste meg opp innvendig, ble livet mitt veldig mye enklere å leve.
Da jeg valgte dette livet her, valgte jeg automatisk å være fullstendig ærlig med meg selv og alle andre, det er en drithard prosess for ett menneske som alltid har løyet og skjult alt av følelser, og aldri åpnet meg til noen som helst (ikke en gang ruskuratorer har kommet innpå meg). Og hver eneste gang noen har spurt om hvordan jeg har det har svaret alltid vært at jeg har det bra 🙂 på tross av at jeg var knust innvendig. Jeg valgte å være åpen og ærlig for første gang i mitt liv, om ALT og det har vært en så stor befrielse for meg, og jeg føler mange byrder har lettet fra skuldrene mine. Jeg trenger ikke å skjule meg selv eller noen av løgnene mine lenger, jeg har ingen anger eller raseri i meg, fordi jeg får det ut med en gang det oppstår. Denne bitterheten som har sittet i meg helt siden jeg var veldig liten, er borte og jeg føler at hjertet mitt har fått en ny plass, jeg har på en måte plass til flere mennesker i det, og jeg åpner meg mer og mer for flere og flere. Før ble absolutt alle bare bekjente for meg, fordi jeg trakte meg bort med en gang noen kom for nærme, men nå nyter jeg av å møte nye mennesker, snakke med dem som står meg nær og jeg er brutalt ærlig med dem som skal være i livet mitt. Jeg har mine grenser for meg selv, og det har jeg aldri hatt.. alvorlig talt jeg har faktisk blitt voldtatt og godtatt det, og blitt utsatt for grov vold og bare tatt imot, så noen grenser har jeg aldri hatt og alt har blitt tilgitt og glemt. Når noen trosser grensene mine blir det hørt, og jeg har ikke problemer lenger med å også kutte visse mennesker fra livet mitt, det må jeg for å klare meg selv. Jeg føler ikke lenger jeg er ansvarlig for mye av det jeg følte før, det er ikke min oppgave og styre andres handlinger og ord. Jeg ønsker å leve dette ærlige og åpne livet, nyte av alle disse opplevelsene jeg får og få lov å leve ett fritt liv, der jeg forteller verden om min historie.
I går åpnet jeg meg litt om ting som har skjedd, og det knuser fortsatt hjertet mitt mange av disse opplevelsene, men de får ikke kontrollere fremtiden min lenger, og det er jeg veldig glad for. Jeg er evig takknemlig for at akkurat jeg er en av dem som klarte seg, jeg fikk en ny tjangse og vil aldri misbruke den tilliten jeg har fått. Jeg setter mange krav til meg selv, og jeg har mye ansvar, og det føles godt for ett menneske som hele tiden ikke har trodd jeg har hatt noen mening, eller betydd noe. Ettervernet har vært med på å redde meg, jeg var ett håpløst tilfelle, og nå er jeg en av disse solskinnshistoriene om dem som klarer å kjempe seg utav rushelvetet. Jeg er SÅ stolt over meg selv i dag, og sitter med en tåre i øyekroken. Tusen tusen takk for støtten! Jeg skal vise at det nytter og at jeg faktisk er bedre enn det jeg var 🙂 
0 kommentarer
