I dag kommer følelsen snikende igjen, følelsen som faktisk førte til at vi avlyste det vi i utgangspunktet tenkte skulle være ett stort og storslått bryllup.😳 Denne følelsen av å ikke ha kontroll og være så langt ute og sykle at jeg faktisk ikke har ord, jeg tror at det har noe med diagnosen jeg akkurat har fått men jeg har alltid hatt store problemer med slike ting, slik organisering av ting jeg ikke kan se for meg!😳

Jeg klarer ikke å se for meg bryllupet våres, jeg aner ikke hvor mange som kommer eller hvordan maten ser ut, jeg aner ikke hvordan disse menyene visuelt faktisk ser ut og da mister jeg fullstendig engasjementet og denne iveren etter å få i stand noe. Jeg ser bare mange fine ord, jeg ser bare rabbel og jeg ser ikke resultatet. Det gir meg kalde føtter, at jeg ikke klarer og engasjere meg i noe som er så viktig og jeg føler meg mislykket når ikke en gang og plukke ut maten som skal stå på bordet på våres viktigste dag en gang kan få meg til og skjerpe meg.😳

Jeg har gått igjennom menyer som tilbys i dag og kjenner bare hvordan motivasjonen suges utav meg idet jeg innser at jeg aldri i verden kommer til og finne gnisten til og faktisk gjøre noe for og sette istand våres eget bryllup. Våres eget bryllup liksom! 😳

Jeg er kjempeflink! jeg er kjempeflink på ting jeg er flink til, men alt annet bare sklir fullstendig ut når det kommer til meg, om jeg ikke kan se det ferdige resultatet i hodet med det samme jeg starter så mister jeg rett og slett hele fiffen. Jeg har klart og mestret mye i livet og har skapt mye jeg er stolt over men når det kommer til enkelte ting så klarer jeg ikke å holde fokuset for fem flate øre.😞

Jeg har akkurat fått en diagnose som har gjort at mange brikker har falt på plass, men en slik diagnose gir svarene på at jeg faktisk bare er sånn også, og jeg vet ikke om jeg klarer og slå meg til ro med denne tanken.

At jeg bare er skapt slik at om jeg ikke er sikker på at jeg vil lykkes med noe bare gir opp med det samme jeg ser at det ikke er mulig, at jeg vil være ett menneske som vil gå glipp av mange muligheter fordi jeg er bygd opp slik at jeg ikke yter når jeg ser at ting ikke vil bli perfekt. Jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det på andre måter men jeg kjenner at jeg blir tommere og tommere jo mer jeg prøver og være ett menneske jeg tydeligvis ikke er.

Jeg prøver virkelig og holde fokuset, jeg fysisk holder meg fast for og klare og bestemme meg, men jeg innser at jeg faktisk ikke er i stand til og sette meg ned og skape orden i disse tankene om den viktigste dagen i vårt liv, og det er kanskje en grunn til.

Kanskje jeg har funnet svare på hvorfor jeg er så rastløs, så utålmodig, så perfeksjonist at om ting ikke blir perfekt så driter jeg i det, kanskje det bare er denne diagnosen, denne ADHD’en som alle andre har men som jeg aldri trodde jeg ville ha selv, kanskje jeg bare er skrudd slik sammen og kanskje jeg bare trenger litt hjelp til og visualisere dette slik at jeg ser resultatene og ikke trenger og få ting perfekt for og være fornøgd, kanskje det er håp for også meg.❤️