Noe som har gått opp for meg det siste året og noe som skiller seg ut fra alle disse andre forandringene jeg har igjennomgått er denne konstante ensomheten jeg alltid har følt på. Da jeg var barn opplevde jeg grov mobbing på skolen og en rushverdag hjemme, selvom mamma ikke ruset seg og aldri har likt alkoholen, har pappas situasjon alltid preget meg. Situasjonen hjemme har ført til en automatisk munnkurv som jeg også har tatt med meg i mitt voksne liv, og da pappa var alvorlig kreftsyk var det bare en person jeg delte dette med. Jeg har lært meg at om jeg åpner meg om private og sårbare ting, vil det bli brukt imot meg i det neste øyeblikket, om noen hadde fått noe utav det. Jeg har lært at all info om meg selv alltid vil bli slengt tilbake i skjellsord eller stygge kommentarer under en konflikt, og har lukket meg etterhvert som jeg har lært hvor stygge vi mennesker kan være med hverandre. Jeg har alltid kjent på denne intense ensomheten.

Jeg husker disse millioner av gangene jeg har grått aleine, fordi tårene mine alltid har vært ett tegn på svakhet. Jeg har skjult meg hver eneste gang jeg har følt på noe som lignet på menneskelige følelser, og vært livredd for at noen skal oppdage dem. Jeg husker hvor mange ganger jeg har grått og tenkt at om jeg finner en mann som går etter meg når jeg starter å gråte, så har jeg funnet mannen i mitt liv. Jeg har aldri hatt denne personen og lene meg på når ting har vært tungt, eller en som støtter meg i alle kampene, jeg har alltid vært mutters aleine og har lært den harde leksen om at man bare kan stole på seg selv her i verden. 

Når man er i ett rusmiljø er man veldig klar over at man aldri kan finne en ekte lojal venn i miljøet, vi setter rusen først alltid og hugger hverandre i ryggen på en dårlig dag, vi vet det så godt at man aldri kan stole på noen rundt en, og jeg selv ble en hard sjel uten følelser (trodde jeg). jeg kunne kontrollere mine egne følelser til de grader at jeg trodde jeg var en psykopat, og kunne gjøre de styggeste tingene uten å føle noe som helst, annet en skammen i ettertid. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har aldri vært så ensom som de gangene mine beste venner har sagt de styggeste tingene man kan si til meg, på tross av jeg har våget og åpne meg til dem om de innerste tankene mine, og dette har ført til at jeg har fullstendig låst meg og satt opp en stor vegg jeg nå prøver å bryte ned. Først da jeg kuttet rusen og tvang meg selv til å åpne opp, om disse innerste tingene klarte jeg og slippe mennesker inn og fjerne denne intense ensomheten jeg alltid har følt på. Før kunne jeg være omringet med masse mennesker men følte meg fullstendig aleine, nå kan jeg være aleine men aldri ensom fordi jeg vet jeg har mennesker rundt meg som aldri ville latt meg gått gråtende aleine. 

Tårene mine er ikke lenger ett tegn på svakhet men ett tegn på at jeg har vært for sterk for lenge, det er rensing av sjelen og gråte og jeg kan likesågodt gråte av glede som av sorger, jeg kjenner alt ekstra godt og selv de bittesmå tingene kan få meg rørt til tårer. Jeg har hele livet mobbet disse som gråter foran tven og har plaget kamerater av meg som gråter når dem er fyllesyk, nå er jeg selv en av disse som tar til tårene av ingenting, og det gjør faktisk bare godt. Jeg er ikke ensom lenger og overhode ikke lenger redd for å være aleine. 

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n