Dette her er det rareste jeg har opplevd, jeg sover som en stein om natten for tiden og husker ikke sist jeg sov så tungt og lenge som de siste to dagene. Det virker som om kroppen og hjernen brukes helt fullstendig opp på dagtid, slik at kroppen faktisk er helt utmattet når jeg først får sove. Noe positivt oppi det hele må man nesten ta med seg, og dagene er ett levende mareritt der jeg går på tå og hev og venter på svarene jeg behøver om mammaen min.
Hun ligger fortsatt på sykehus og skal være der en uke, dem har klart og få ned blodtrykket hennes og skal videre ta fatt på alle disse andre utfordringene som har blitt oppdaget. Å ha så høyt blodtrykk over så lang tid kan skade alt innvendig og først og fremst skal dette utredes slik at vi vet hva vi har og forholde oss til. Jeg sa i går at uansett hva som kommer så er vi klar, men denne ventetiden er det verste. Vi klarer alt og jeg takler bedre sannheten en å gå og ikke vite noe.
Det eneste vi vet nå er at det har skjedd forandringer i mammas hode etter denne runden, hva det vil si vet vi faktisk ikke ennå og vi venter i spenning. Hjertet til mamma skal sjekkes siden det høye blodtrykket kan påvirke dette også, og nyresvikten vet vi ikke planen på. Det er forferdelig at det skal gå så langt at alt bare eksploderer og alt blir feil. Jeg prøver og legge ifra meg bitterheten på legen som har feilmedisinert henne over tid, og jeg håper så inderlig at hun ikke har gått med dette trykket for lenge. Jeg ber på mine knær for mammaen min akkurat nå.
En har gått og bekymret seg over andre ting i hverdagen, disse småtingene som faktisk ikke betyr noe i det store bildet. Akkurat nå er det bare plass til mammaen min og jeg merker at jeg distanserer meg ifra alt annet, det er som å gå i en tåke bokstaveligtalt og jeg har aldri vært så vimsete i hele mitt liv som disse dagene her. Min kjære prøver og gjøre alt han kan for meg, og jeg har masse mennesker og snakke med, heldigvis. Dette her skal vi klare sammen, det er ingen tvil i hjertet mitt.
Takk for at dere lytter, jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Føler så innmari med deg og mammaen din <3
<3 vi prøver og holde motet oppe. Tusen takk snille du !
Jeg er imponert over deg, og kjenner på stolthet over den styrke du bærer i deg. Det å stå i to ekstremt krevende situasjoner samtidig krever sin kvinne. Men, du gjør det! Du rømmer ikke fra det, og du er der for deg, din mamma, og du har åpenbart en veldig snill og omtenksom kjæreste. Gull! Det er sånt som ikke kan kjøpes for penger, der er en grunnleggende livsverdi.
Sånn fra min side; jeg ville vært meget oppbragt og sint på legen som har feilmedisinert mammaen (min)! Det hadde jeg villet uttrykt på en tydelig og saklig måte. Å tilgi noe sånt som i verste fall kan ha alvorlige konsekvenser ligger utenfor min toleranse. Det er i beste fall ignoranse og likegyldighet fra legens side. Eller inkompetanse. Får hun skader skal hun ha erstatning, i det minste. Penger retter ikke opp noe medisinsk, men det er en rettighet pasienter har når noe går galt av ulike årsaker. Derfor; gjør notater hele veien, med datoer, satt i system. Da er det enklere å la en advokat få oversikt Dere kan ha rett på fri advokathjelp, avhengig av inntekt osv.
Masse gode tanker fra meg, nydelige du!❤️
STÅ PÅ MONICA DU ER RÅSTERK!!
STAS Å MØTE DEG
Kjempekjekt og møte deg også ❤️