Etter 3 dager på Gol er hodet fortsatt i feriemodus, og jeg henger ikke helt med, på mange måter er jeg ikke tilstede, og virkeligheten har blitt kastet på meg helt uventet. I dag har jeg både hatt møte med ruskurator, og barnevernet ang barna mine, jeg har kjørt rundt med boller ifra bakeriet i en bil som ikke ser ut! Leiligheten min er bombet som aldri før, og all bagasjen våres slenger rundt her, det er fullstendig kaos, og den dårlige sanvittigheten over alt jeg burde gjort og fått tid til er her atter igjen, dette er realiteten og virkeligheten min, dette er min hverdag, og jeg elsker det! Tenk bare tanken på ett rolig og fredelig liv med harmoni og fullstendig kontroll hele tiden. FOR ETT MARERITT!

Hele dagen i morgen går med på å kjøre mammaen min på sykehuset, og hele lørdagen er fullbooket med lysaksjonen vi har planlagt på Raudeberg! Det er mange ting jeg må forberede til dette arrangementet, så mange småting som må fikses, men her sitter jeg.

Hodet mitt er fylt til randen med informasjon, innspill til fremtiden og hvordan lille jeg kan få gjort en forskjell for andre mennesker, hodet er så fullt nå at om jeg får en eneste ting til, så renner det over og noe faller ut. I dag har jeg vært så nærvøs at jeg ikke en gang har klart å spise, møtet med barnevernet var noe jeg grua meg skikkelig til, for det er ingenting som er mer sårbart en barna mine og samværene jeg får ha med dem. Jeg var livredd for at dem ville redusere samværene, gjøre dem kortere, eller gi kritikk for noe, noe som ville endre hele situasjonen min, ødelegge for fremgangen, eller sette meg helt tilbake til start, men jeg fikk ett godt møte og masse informasjon om de viktigste personene i mitt liv. Det var ingen grunn til å grue seg så fælt, men mennesker som meg venter bare på en smell, vi venter på å mislykkes fordi det er det vi er vant med, vi er ikke vant med å ha det bra over lengre perioder, vi går bare på tå og hev og venter på katastrofe når som helst. Det er vondt når det kommer til barna mine, men jeg har kommet langt. 

Etter dagene på Gol og alle møtene med ulike mennesker med ulike utgangspunkt åpnet øynene mine, for hvor vanvittig mye jobb jeg har lagt ned i denne prosessen, hvor mange timer jeg har brukt på arbeidet med gruppa, og alle tiltakene jeg har startet for å endre andres situasjoner. Jeg har virkelig gått all in for dette, men jeg blir blind for min egen prestasjon til tider. Av og til tar jeg meg forgjeves og for gitt, jeg ser ikke det jeg selv gjør, og slike samlinger får meg til å åpne øynene mine, være fullstendig meg selv og møte andre som gjør det samme som meg. 

Jeg håper fremtiden blir lys, selvom leiligheten er fullstendig bombet og jeg har mange ting å forberede før jeg kan ta fatt på helgen og den fantastiske lysaksjonen vi skal ha i helgen! Jeg har akkurat komt igjen ifra ett minnerikt seminar om det viktigste i livet mitt, nemlig rusfriheten, og nå kan jeg starte å glede meg til helgen og dette arrangementet. Jeg har så mange ting å se frem til, så mange saker jeg brenner for og mennesker jeg har en enorm tro på! Fremtiden ligger foran meg, og jeg ser lyst på den, jeg føler meg som ett menneske, ett ekte menneske med alt det innebærer av glede og sorger! Tenk at jeg skulle være så heldig!