Jeg har grugleda meg til denne dagen her, og nervene har vært til og ta og føle på, og nå når det er overstått føler jeg at jeg har vokst enda mer som menneske. Jeg har totalt angst for å snakke i forsamlinger, og i dag gjor jeg akkurat dette. Jeg har brutt en barriere for meg selv, og det gikk faktisk veldig veldig bra! På tross av at jeg skalv slik i bena at jeg var redd jeg ville falle, klarte jeg å igjennomføre talen min som jeg har forberedt over flere dager til stående applaus.
Alle inntrykkene ifra denne dagen her kommer jeg til å bruke alvorlig lang tid på å prosessere, og jeg kjenner jeg er helt nummen i hele kroppen, og hodet føles som bomull. Jeg har turt å gjøre noe jeg ALDRI hadde trodd jeg ville, og jeg med min sosiale angst føler en enorm mestring! Å tale foran mennesker man ikke kjenner er noe av det tøffeste jeg har gjort, og jeg kjenner hvor godt jeg har av å pushe meg selv fremover, jeg har en stemme som er viktig og budskapet mitt likeså, så hvorfor ikke dele det?
I så mange år har jeg vært ett lukket og ensomt menneske, som ikke har blitt forstått fordi jeg selv ikke har forklart. Jeg har opplevd så mye smerte forgjeves og som kunne vært unngått om jeg bare åpnet meg for noen! Aldri mer skal jeg tie problemene mine bort, og aldri mer skal jeg kue meg selv til stillhet. Jeg føler meg forstått i dag, av dem jeg har møtt i dag, jeg har følt tilhørighet i noe som er større enn meg! Og det gir en vanvittig mersmak! Følelsen av rådvillhet og kaos som jeg bar på før er ett tilbakelagt kapittel, for nå har jeg indre ro og er sammen med så mange i samme båt, jeg er ikke lenger ett utskudd og anderledes enn alle andre, med ett føler jeg meg som alle andre, og jeg er viktig <3 
