Jeg våkner altså i min egen seng i dag, det er en av disse tingene man må bli vant med etter å ha kuttet rusen. Det er ikke en normal ting når man ruser seg, og en av grunnene til at jeg våkner i panikk etter marerittene og først må sjekke tilstanden. Det første jeg gjør etter slike mareritt er å kjenne etter om jeg er i form nok til å sette meg opp i sengen, for alle vet jo hvordan det er om man reiser seg for fort etter ei real fyllekule, blodet fra hodet forsvinner og man går lett i bakken. Så må jeg finne ut hvor jeg er! Og dette går merkelig nok noen sekunder, for jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg våknet i min egen seng på ett år igjennom min ruskarriere.

Dere kan tro lettelsen er stor når hjernen min kobler inn, og jeg forstår at jeg er hjemme i min egen seng, at jeg har vært edru i 323 dager, og at det bare var en vond drøm. Dere kan tro jeg blir glad når jeg oppdager at hele livet er forandret, og at marerittet bare var ett blast from the past, og at jeg kan stå opp her på en torsdag og bare leve livet mitt videre som rusfri! Dette er bare en av påminnelsene, det er kroppen sin måte og vise hvor jævlig fort det kan snu, og hvor kjapt jeg som rusmisbruker kan falle tilbake. 

Livet er ingen dans på roser, og når man har denne fortiden som spiller meg ett puss hver eneste dag så behøver vi disse byggesteinene som jeg snakker så varmt om! Jeg klarer ikke å holde meg edru om ikke alle disse brikkene ligger der, jeg aleine klarer meg ikke når jeg er i det samme miljøet, lever det samme livet og har de samme rutinene som jeg hadde for 1år siden. Jeg klarer meg ikke om økonomien er kaos, og leiligheten forsvinner, jeg klarer meg ikke uten gode venner og fellesskapet, det er så mange ting som skal klaffe, og jeg innser hvor vanvittig heldig akkurat jeg har vært, alle disse byggesteinene for å holde seg edru har bare falt inni livet mitt på underlig vis, men ikke alle har dette, noen har ingenting når dem starter denne reisen, og det er dem jeg ønsker å hjelpe! 

Jeg er nesten glad for at jeg får oppleve disse blastene from the past, det minner meg på hvor jævlig jeg hadde det, hvorfor jeg sluttet og hvorfor jeg arbeider så hardt for å aldri gå tilbake. Dette er en jobb som vil ta hele livet, jeg kommer alltid til å være en rusavhengig, jeg må tenke meg om flere ganger for dagen, jeg må ta alle forhåndsregler, fordi jeg er syk. Dette må jeg leve med, men jeg ønsker å belyse en del på veien mot å bli frisk, jeg ønsker å blogge om disse negative baksidene ingen andre våger å fortelle om, og som jeg sitter og opplever nært på kroppen, jeg ønsker å være en stemme for dem som ikke har noen, og jeg vil bruke meg selv som ett dårlig eksempel på hvordan du ikke skal leve livet ditt 🙂 

Jeg sitter her etter å ha sovet en hel natt, en hel natt med søvn og mareritter, jeg føler meg så vanvittig takknemlig som får lov å leve i dag, som ett rusfrittmenneske, det var aldri planen, men skjebnen tok meg og viste meg veien!