Dagen i dag har vært tung og svelge, jeg har vært mer nærvøs enn jeg tåler, og svarene til pappa førte til flere spørsmål enn svar. Vi må reise til Bergen for å finne ut om tumoren er aktiv, eller bare vokser av andre grunner. Fremtiden er usikker, men dagen har vist at vi står sammen uansett hva som skjer, og ingenting knekker oss 🙂
Dagen har også vært en kraftig påminner, den har minnet meg på fortiden min, ting jeg ønsker å legge bak meg, men som tar innersvingen på meg, og som hemmer meg kraftig, ting som smeller og kaster meg rett tilbake til den jeg var, og jeg glemmer den jeg er den dag i dag.
Det er som om ingenting har forandret seg i noen minutter, flashbacks som jeg setter lite pris på, og som jeg ønsker å unngå for all fremtid. Jeg har blitt påminnet om en annen sak, og viktigere en sådan, jeg er ikke frisk, jeg er fortsatt syk og vil være det i lang tid fremover, jeg må ikke overvurdere meg selv, og tro jeg er sterkere enn det jeg er.
Det er ingen nederlag for meg dette, og det kommer som ett sjokk på meg, at jeg ikke ser på hendelsen i dag som en tilbakegang, og kjenner ikke denne skamfølelsen lenger, av å fortelle det åpent her til dere.
Traumene mine er i utvikling, traumene mine som sitter så langt inni sjelen, at jeg selv står fullstendig uten kontroll, disse traumene fra volden, voldtektene og den psykiske påkjenningen jeg har gått igjennom hele livet, alt er så rått og brutalt, men jeg klarer å håndtere det.
For første gang klarte jeg i dag og kontrollere panikkangstanfallet mitt, jeg begynte ikke å gråte hysterisk som jeg pleier, jeg mistet ikke fullstendig kontrollen over meg selv, jeg klarte å tenke rasjonelt for første gang, det er fremgang det, det er ikke tilbakegang, og ett nederlag, jeg har vokst i dag, og det sitter langt inne og si høyt.
I dag skjedde det som jeg har fryktet hele veien, at fortiden min skal innhente meg, smelle meg i bakken og føre til at jeg blir tilbakesatt og glemme hva jeg jobber for, det er jo derfor jeg blogger meg igjennom alle hendelsene som har preget meg, for å bli ferdig, gi slipp og gå videre, og hindre disse helt vanvittige tingene i å få meg til å sprekke igjen, og ødelegge alt.
I dag skjedde det, og ikke en eneste gang tenkte jeg på å sprekke! Det eneste som stod i hodet mitt var å komme meg hjem til kjæresten min, i den trygge leiligheten min der ingen kan komme seg inn, det eneste jeg tenkte på var å komme meg igjennom anfallet, uten å miste kontrollen, det eneste jeg tenkte på hvor sinnsykt langt JEG har kommet, og ingen skal få ødelegge dette her for meg.
I dag er en viktig dag for fremtiden min, det er 300 dager siden jeg tok min siste pils, det er 300 dager siden jeg slo opp og gjor det slutt med rusen, og for 300 dager siden startet denne reisen som har forandret både mitt eget og min families liv, uten denne forandringen hadde jeg ikke levd lenger, uten denne store omveltningen så hadde jeg ikke vært her, og fått oppleve alt dette! Dere skal vite hvor mye jeg setter pris på alle kommentarer, støtteord og det å ha min egen heiagjeng! Dere gjør meg sterkere enn Hornelen, og jeg gir meg aldri på tap! Dette er første dag av resten av mitt liv, se meg gjøre disse dagene fantastiske, se meg få hver eneste dag til å bety noe, og se meg vinne denne kampen her!
