Jeg lever i ett slags vakum akkurat nå, det er ikke plass til mer informasjon og hjernen går på høygir, jeg sitter bare og venter og venter men svarene lar vente på seg, og etterhvert som tiden går er det nærmere og nærmere til panikkmodus. Mamma ligger fortsatt på sykehuset med over 200 i blodtrykk, og vi aner faktisk ikke hva som skjer. Jeg kjenner at mamma er limet i familien våres, vi er for få og har ingen og miste. 

Å ta en time av gangen har fått en ny mening for meg, nå gjør jeg det bokstaveligtalt og sitter i kriseberedskap døgnet rundt, informasjonen er liten og vi vet ingenting, fremtiden er usikker og jeg hater og være i denne posisjonen. Før ville jeg stupt i alkoholen, bedøvd meg bort og bare pleiet mine egne såre følelser, men denne gangen setter jeg mammaen min først og ordner det praktiske rundt dette, hun har faktisk satt meg opp som pårørende denne gangen, sammen med pappa… Det sier litt om hvor lite hun har stolt på meg før, med god grunn. 

Det finnes ikke tid til panikk nå, og jeg holder meg igjen imens minuttene går seinere og seinere, jeg vet at om panikken tar meg klarer jeg ikke å være en resurs akkurat nå og jeg lar meg selv vente til dette er over, da kan jeg reagere og få alt ut. 

Dette er nok det verste som kunne skje, dette er den største prøven til nå og jeg akter og klare også dette. 

Det eneste jeg vet er at vi ikke kan miste henne nå, vi trenger henne her i den lille familien våres. 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share