Jeg trodde jeg var ferdig, at angsten var lagt bak meg, og var bare ett fjernt minne, men dagen i dag har vist meg at jeg kansje ikke har kommet så langt som jeg trodde. Kroppen min lyger ikke, og reaksjonen jeg fikk etter en telefonsamtale jeg mottok i bilen, viste hvor skadet jeg faktisk er, etter mange traumatiske opplevelser, vold og psykisk terror. Samtalen i dag ble tatt bare fordi jeg ikke såg ned og tok den uten å se hvem det var, og alt jeg kan si er at det var ett ekkelt blast from the past. 

Jeg stivnet fullstendig, brukte få ord, fikk hjertet i halsen og måtte skru ned alle vinduene, jeg hev etter pusten, og kvalmen kom kastende på meg. Jeg ble kastet rett tilbake til den gang da, da dette mennesket hadde all makt over meg, da jeg bare adlød ordre og levde etter ett strengt regime, alt ble kontrollert, og jeg lot meg kontrollere.. .. jeg trodde det ikke skadet meg der og da, at jeg klarte å takle det, at jeg var sterk nok til å ikke la det gå innover meg, og her sitter jeg da flere år senere, og får panikkanfall bare dette mennesket ringer meg, og jeg hører stemmen i den andre enden.

Han kan ikke skade meg lenger, det vet jeg det, jeg er smart og reflektert nok til å vite at ting i fortiden ikke lenger kan skade meg, men i øyeblikket så tar panikken meg, jeg får utavmegselvopplevelse og jeg blir helt lammet fysisk, jeg får ikke puste, og det er som om han er rett ved siden av meg. Det er som årene fyker tilbake, at jeg er akkurat den samme som den gangen da, og jeg føler på alle disse følelsene, som om det var i går. Egentlig har jeg ikke kommet langt, jeg er faktisk på akkurat samme nivået som da, for når jeg ser dette mennesket, eller han ringer, så er jeg like sårbar og like redd som jeg alltid har vært… … 

Dagen i dag har vist meg at jeg trenger hjelp, alvorlig og langvarig hjelp med traumene mine, jeg trenger en diagnose, slik at jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til dette, og jeg behøver noen som lærer meg teknikker og kan veilede meg. Jeg har ikke hatt angst siden 18.desember i fjor, jeg trodde jeg var ferdig, men en enkelt samtale var det som skulle til, så endret alt seg fullstendig, og jeg falt rett tilbake til den usikre jenta som ikke klarte å ta igjen..

Heldigvis kunne jeg stoppe bilen, ta meg en pause og jeg klarte å få kontroll på noe som kunne blitt ett alvorlig panikkangstanfall, jeg har hatt det før flere ganger, så jeg kjenner når det kommer, og vet hva jeg skal gjøre når det først skjer, men det er skikkelig ubehagelig og nifst at det kan være borte i så lang tid, og komme kastende på meg av den minste ting. Jeg såg det ikke komme, og er så glad for at jeg er hjemme nå i den trygge stua mi sammen med en ekte mann som vet åssen man behandler ei dame <3