Annonseinnlegg
Det er ikke slik at mine holdninger til denne plassen jeg bor på har forandret seg, att jeg sitter her og er irritert og forbannet på noen her i verden, det gjør medisinene mine umulig, men de gjør også att jeg blir brutalt ærlig og reflektert og formulert når jeg velger å være så krass som jeg er. Jeg bruker denne måten å si ifra på, også med mine foreldre, forloveden min og faktisk også noen som sliter og som har valgt å stole på meg for første gang. Dem ser att jeg kjemper saken for dem litt etter litt, dem ser jeg møter på de avtalene vi har, dem ser jeg kjører og spør hvordan dem har det hver gang jeg mistenker det ikke er en så god dag. Men om noen går over min grense nå for tiden så sier jeg ifra på en konstruktiv og en måte der jeg vet kritikken faktisk blir tatt imot. Jeg føler jeg klarer å tilpasse meg enkeltpersoner, som mamma, hun må få beskjed hver gang hun krosser mine grenser, hver gang hun gjør noe som har vært en plage for meg før, vi må lære oss å kommunisere på en annen måte, en annen måte å snakke til hverandre på, og vi må forstå att våres roller er totalt snudd nå, att jeg er frisk og trenger ikke puter under armene og att jeg klarer meg selv, men trenger henne som støtte og noe å falle tilbake på når jeg selv ikke er sterk. Jeg må få si ifra fordi jeg er 32år og aldri har turd å gjøre det, om jeg hadde blitt irritert og forbannet den kvelden og datoen hadde sagt 17.Desember, så hadde jeg kansje ikke falt ned trappen og BARE knekt ryggen i 2 biter og fått massiv hjelp, da hadde jeg kansje gått på fest tatt til meg alt dette negative og gravd meg ned i noen mnd i tuborg og selvmedisinering med alkohol.
Jeg brukte rusen til alle type følelser folkens! Jeg feira av glede, jeg drakk av sorger, jeg hadde alltid en ynskyldning. Så min jobb nå er å fjerne alle disse triggerene dag for dag ved å stå opp for meg selv, uten å være stygg med andre, for jeg har en dyp respekt fått for hvordan jeg behandler alle andre, hvordan jeg møter menneskene som ønsker å snakke med meg, og hvordan jeg selv opptrer utad. Jeg har skjønt att menneskene møter meg, som jeg møter dem. Er jeg ærlig åpen og rusfri blir jeg møtt med mennesker som har ett ønske og behov for å dele sin historie, og jeg kan ikke alt her i verden om alle slags problemer men jeg har hatt ett variert liv, og alle problem går på en måte ut på det samme. Att dem blir store og vokser seg som fjell og det er vanskelig for den som står der, og se løsninger når man blir frustrert og blir for nært opptil problemene sine. DER kommer min jobb, med avtalene som vi har mye av, forpliktelsene vi har til systemet og som vi skal ha. Vi liker faktisk regler selvom vi bryter dem av og til, men vi liker struktur og rutiner, tro det eller ei! Vi liker å vite att medisinene våres er på bordet når vi våkner på morran, så vi slipper å være fanget i ett system der vi må møte på ett kontor for å få dem hver eneste dag, kansje når vi virkelig ikke føler oss bra den morran. Jeg sier ikke att man skal fore oss med masse medisiner, men de faste medisinene vi har tatt i mange år kan vi gjerne styre en uke i slengen, under strenge regler og massiv oppfølging.
Jeg vil bli møtt med respekt når jeg kommer på nav og til legekontoret og det føler jeg virkelig att jeg blir! Etter jeg ble syk og brakk ryggen har dem fulgt meg opp hver eneste uke og jeg er veldig glad for dette! Jeg har absolutt ingenting å klage på verken der eller der. Men det er viktig att man møter dem som sliter med forståelse og respekt, og der føler jeg att jeg kan være en brikke. Jeg har selv ikke tallet på hvor mange ganger jeg har gått med hua i hånda, og ganske nedtrykt fordi jeg selv har mislykkes og har fått en faktura eller 2 fra SFE med kraftige strømregninger, og gått fra kontorene gråtende og enda mer nede. Jeg ønsker å bli møtt med respekt, og jeg ville aldri gått på nav om jeg hadde hatt penger på kontoen til regningene, og jeg har aldri utnyttet dette fantastiske systemet deres som blir en fin brikke for meg i arbeidet mitt fremover! Jeg har direkte kontakt med dem når jeg trenger dem, og det er hærlig att dem ringer meg oppigjen kjapt <3
Jeg tenker det er viktig att jeg har treningssenteret i ryggen med aktiviteter. Jeg tenker det er superviktig att jeg har politiet i ryggen min om det skulle skje noe, og att vi har en åpen og god dialog, slik att også ting folk sliter med kansje kan gå litt kjappere, så dem kan starte livene sine. For jeg ser nå, hadde jeg mistet retten til å kjøre bil nå så hadde jeg gått rett i kjelleren, jeg hadde blitt deppa. Jeg vet ikke om jeg hadde begynt å drikke igjen, for der er jeg såpass klar og jeg vet ikke om jeg hadde blitt alvorlig psykisk syk. Men det hadde vært ett skudd for bauen og gjort denne prosessen veeeeeldig trist og demotiverende for meg. Mitt poeng er samarbeid, der alle parter vet hva vi trenger og hva vi ikke behøver. Hva våres ønsker er for å bli en ressurs. Vi trenger bare ett puff i ræven som dem sier i Bergen. Det er ikke millionene deres som gjør oss lykkelige, men tryggheten vi føler når vi vet hvilken dag vi får penger når vi sitter uten noe i kjøleskapet og ikke har tobakk. Da hjelper det ikke å skulle ha penger Tirsdag og ikke får det før på Fredag, når man får en gang i uka 1300kr, så blir det veldig frustrerende. Jeg sier ikke att vi har krav på alt! Dette er våres ansvar og våres problem, men møt oss med respekt for den vi er, og hva vi sliter med, så kan vi samarbeide og jeg er med dere!
Ørepropper fra Ellos annonse. Og screenshot av nyttige sider som vi trenger i hverdagen og som gjør alt lettere igjennom nettet!
