God morgen kjære lesere! 

 

Det er mandag og smertene i munnen har begynt og komme tilbake, dessverre er tannlegen min ikke på jobb før i morgen så jeg må vente og se det an. Jeg krysser fingrene for at det ikke blir like ille som sist. 

 

 

I går hadde vi en kompis av oss på besøk og ble sittende og se film og spise kake. Det er ikke ofte vi har besøk for tiden, med dette viruset som herjer verden og som vi bokstavelig talt har rett utenfor inngangsdøren.

Viruset har vært noe som har virket så fjernt fordi ingen her jeg bor har hatt det, og vi har vært ganske så beskyttet. Nå er saken en helt annen og også vi må ta alle forhåndsregler og tenke oss om i omgangen med de nærmeste.

 

Verden har blitt ett rart sted og være, alt er forandret men selvsagt er vi villige til og gjøre alt i våres makt for at vi ikke skal være dem som sprer denne smitten videre til noen og jeg selv har blitt mer bevisst nå når jeg også jobber med mennesker. Jeg ønsker ikke og være den som kommer på jobb med ett virus og smitter andre. 

 

Tanken på at jeg skal smitte de eldre i familien skremmer vettet av meg, jeg har ofte tenkt på situasjoner der vi har kontakt med andre og går på besøk til våres eldre, det hadde vært skrekkscenarioet! eller om vi smitter noen yngre og akkurat dem blir alvorlig syke av dette, fordi vi vet faktisk ikke hvem som mister livet. 

 

Drømmen for året 2022 er at vi igjen skal kunne klemme hverandre som normalt, jeg gleder meg så vanvittig mye til og kunne klemme sønnen og datteren min igjen. Drømmen er at vi kan gå tilbake til det normale livet, omgåes og samles i store forsamlinger igjen! drømmen er at vi skal kunne leve fritt men da må vi faktisk gjøre en siste innsats! jeg er villig til og gjøre det, er du?

 

Mange spør meg om hvordan det er å skulle bli rusfri når pandemien slo innover oss, men sannheten er at jeg ikke aner om hvordan det er å være rusfri uten.

 

Jeg ble rusfri 18.desember 2019 og viruset kom i mars 2020. Jeg aner ikke hvordan jeg forholder meg til masse mennesker, eller hvordan det er å håndhilse på alle du møter, jeg med den sosiale angsten har fått litt fred under pandemien og har ikke måttet trene meg på sosial omgang på samme måte som før.

 

For mange mennesker har pandemien vært en befrielse, men jeg bekymrer meg over ringvirkningene som kommer til og vise i ett tiår fremover. 

 

 

 

Nå skal jeg ta fatt på denne mandagen! som dere ser på utsikten ifra vinduet her så lover dette til og bli en god dag! vi blogges snart igjen! 

 

 

 

 

 

 

Lyst og følge oss videre? 👇

Liker du denne bloggen? 👇

 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share