Dette sitter langt inne og skrive om, dette er noe jeg aldri har snakket med noen om og har holdt skjult i alle de år. Dette er en ting som har gitt meg en grunnleggende skamfølelse, jeg har alltid følt at alt som har skjedd meg har vært min egen feil, og at det alltid har vært jeg som har fremprovosert tingene som har hendt. I dag da jeg fortalte om min historie var det nesten som og bli slått i ansiktet. Jeg så noe jeg ikke har sett før og som førte meg rett tilbake til da jeg var 5år og en voksen mann utnyttet ett lite barn. 

Jeg har alltid kjent på at jeg syns synd på denne mannen, det har alltid vrengt seg i magen min om jeg har tenkt ille om han, aldri har jeg forstått hvorfor denne mannen har vært en så stor del av minnene og erindringene ifra barndommen. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne mannen var ett fast besøk på fester, han var en del av gjengen og jeg møtte han ved flere anledninger, jeg har fortrengt mye og jeg så det ikke klart før i dag. Denne mannen prøvde seg på meg som barn både før og etter denne episoden skjedde. Han fortalte alltid hvor fin jeg var på en måte som førte til ubehag hos meg, allerede som 5åring forstod jeg at det var feil. 

Jeg var 5år og forstod at en voksen mann tenkte at jeg var sexy, jeg følte jeg hadde gjort noe galt, jeg var livredd for at foreldrene mine skulle få vite noe, jeg var redd pappa ville slå han ihjel. Jeg syns synd på mannen. 

Det jeg husker er at jeg lå på sofaen i stue nr2 i dette huset og at denne mannen befølte meg på måter en voksen ikke skal ta på ett barn, jeg vet ikke sikkert om jeg sov eller ikke, men jeg husker hvordan kommentarene hans i ettertid skremte meg. Han hadde hele tiden sagt at jeg var så pen og fin, men etter denne episoden fikk jeg bekreftet at han ikke så på meg som ett barn og gjor ting voksne ikke skal gjøre.

I dag forstod jeg for alvor at dette ikke var min egen feil, at en voksen mann tar på ett barn aldri kan bli ett barns ansvar og at jeg faktisk ikke eier denne skammen jeg har bært med meg siden, jeg fortjener ikke og bære på den lenger, den er ikke min og bære. 

En kommentar i dag, ett lite spørsmål satte igang denne prosessen, denne prosessen som førte til at alle disse 3 timene på vei hjem ble brukt til og reflektere over hva som faktisk skjedde den gangen, ta det innover seg og faktisk bestemme seg for og poste dette innlegget offentlig slik at alle kan lese.

Det er det mest skamfulle jeg noengang har gjort, men skammen er ikke lenger min. Og jeg vet nå at jeg ikke er aleine, jeg er ikke så skadet, jeg er ikke så brukt og ødelagt, jeg er på vei til og lege sårene og dette er måten og gjøre det på. 

Åpent ærlig og rusfritt velger jeg og dele det innerste inne, fordi jeg vet det hjelper.

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share