Jeg har holdt munn om nervøsiteten jeg har følt på i hele dag, jeg har ikke sagt ett eneste ord før vi var ferdig med timen på sykehuset, og stauren av en far sa at han ikke har vært nærvøs i det hele tatt, men jeg har bitt meg merke i at pappa røyker som ett lokomotiv i dag, og det tyder på det motsatte. Vi begynte å prate om livet, og kom frem til at det faktisk bare er ett under at vi fortsatt sitter her begge to etter de livene vi har lagt bak oss.
All den rusen som har gått igjennom kroppene våres, alle fyllesykene og fylkeslagene, all sosiale angsten våres, all angst generellt som ligger i familien, alle konfliktene og livskrisene, for ikke å snakke om all sykdommen vi har gått igjennom, det er faktisk ett under at vi begge sitter her oppegående, og på tross av sykdom, så har vi aldri vært friskere, til sinns.
Det er rart med det, etter disse livene vi har hatt, etter alt, så har vi det relativt greit, sånn sett. På slike dager er det deilig å sitte i bilen, suse avgårde når solen skinner, og viser hvor vakkert det faktisk er rundt oss. Imellom meg og pappa trenger ikke praten å flyte over, vi trenger ikke å si så mye, vi forstår hverandre og alle valgene vi har tatt i livet, vi er litt like vi to <3 
