I dag stod jeg der helt fullstendig uten kontroll, uten påvirkningskraft og uten å kunne gjøre noe som helst. Jeg skulle på møte med barnevernet, og jeg ante ikke hva møtet ville handle om, så nervene mine var i fullstendig spenn! Jeg har vært i 3 møter med barnevernet på 12år, på 12år har jeg vært på kontorene deres 3 hele ganger, så alle tankene raste igjennom hodet, og jeg trodde det var noe alvorlig på g.
Møtet gikk vell og bra, jeg ble fortalt at barnevernet ikke har sett poenget med å ha slike møter med meg før, med livsstilen min i tankene, dem har ikke følt noe behov for å ha noen oppfølgingsmøter fordi jeg har rusa meg, og først nå kjenner dem behovet for regelmessige møter om de to viktigste personene i mitt liv. Da hun sa dette så følte jeg litt stolthet, som om jeg har vokst opp nå, og at dem ser forandringen jeg har vært igjennom, at dem på ny har fått troen på at jeg faktisk vil fortsette denne prosessen og være der for barna mine. Det føles litt stort for meg dette her, jeg føler jeg endelig blir tatt på alvor også fra dems side.
Møtet jeg omtrent fikk nærvøst sammenbrudd for gikk bra, men tankene som suste igjennom hodet før jeg gikk inn skremte meg. Barnevernet har makten, dem bestemmer alt, og dem kan knuse livet mitt på bare sekunder, dem kan bestemme at jeg ikke får lov og ha kontakt med barna mine lenger, dem kan redusere samværene på ett blunk, og igjen sitter jeg maktesløs og ikke kan gjøre noe med det. Det er dem som bestemmer over mine barn, og det føles utrolig unaturlig fortsatt, etter 12år.
Jeg har vært utrolig heldig! Det kunne gått så fryktelig galt dette her, barna mine har de beste familiene som har tatt dem inn ifra første sekund, dem har fått trygge rammer og en god oppvekst, jeg har alltid fått lov å møte barna mine, jeg har aldri møtt opp ruset, og alltid satt dem først, og jeg tror barnevernet også ser den jobben som er lagt ned i å beskytte barna mine ifra mitt liv. Jeg legger alltid mine problemer igjen hjemme, fokuserer bare på dem og legger aldri mine egne følelser over på dem. Jeg tror barnevernet har fått en ny tro på meg, og det føles så godt at vi jobber for det samme målet, at barna mine skal få ett godt utgangspunkt før dem tar fatt på voksenlivet, med to par familier som elsker dem over alt på denne jord. På mange måter er mine barn heldige, dem har dobbelt opp, og dem vet at vi alltid er her for dem.
Når jeg sier at jeg har mistet barna mine til barnevernet, så tror folk at jeg er rasende på dem og bitter. Jeg finnes ikke bitter for avgjørelsen som ble tatt, jeg er sint over feilene som rettssaken inneholdt og måten ting ble gjort på, men jeg er fast bestemt på at barna mine hadde det bedre i fosterhjem, jeg har også vært helt fullstendig klar på at dem ikke skal tilbake til meg, jeg orket ikke tanken på å dra barna mine igjennom denne opprivingsprosessen atter en gang, og jeg tror mine barn har falt til ro i hjemmene sine fordi jeg har vært så bevisst på dette hele veien. Jeg kunne sittet her og griset til barnevernet med alle de negative erfaringene og episodene, jeg kunne spydd ut min eder og galle, men jeg hadde ikke fått noe utav dette. Jeg finnes ikke bitter, og jeg er mor på avstand til ei jente på 16år og en gutt på 13år!
Barna mine har fått en real tjangse i livet, som dem ikke ville fått hos meg, noen ganger er ikke kjærlighet nok, og jeg var ikke klar for å være mamma til 2 som 15 og 18-åring. Vi velger og se fremover, gjøre samværene minnerike, og barna mine skal alltid vite at jeg er her for dem, elsker dem og setter dem alltid først, selvom jeg er på avstand. Barnevernet har gitt barna mine en trygg og god oppvekst, jeg ville være dum om jeg var bitter for dette. Barnevernet har reddet barna mine, jeg er voksen og tar ansvar for det jeg har gjort feil. 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Wow det er ikke mange som har selvinnsikt nok til å se hvor barna sine har det best. Det er virkelig beundringsverdig å lese innleggene dine. Du kan gi deg en god klapp på skulderen og kan virkelig være stolt av deg selv!
Tusen takk 🙂 barna kommer alltid først alltid. Det har vært mitt fokus helt siden jeg mistet dem, og mye av grunnen til at vi har ett så trygt og godt forhold den dag i dag 🙂
Helt enig med Lillian over her😊 Du er en god mor, og selv om du har gjort feil har du nå rettet dem opp. Du har selv ryddet opp i ditt liv, og det står det respekt av. Jeg synes du skal gi deg selv mer kred enn du gjør. Du kjemper en tøff kamp, og har vunnet den daglig i snart ett år ved å være rusfri. Du hjelper andre. Du setter dine egne behov til side for å gi barna dine en god oppvekst. Vær stolt av det❤️
Du er god <3
Du er et fabelaktig menneske. Du gjør barna stolte!
Klem
<3 tusen takk! det varmer ett hjerte i dag!