Da jeg tok valget om å prøve og leve ett rusfritt liv følte jeg at jeg hadde to valg. Enten kunne jeg fortsette ett anonymt liv, kutte rusen og alle mine venner og egentlig gå i samme tralten som før, eller så kunne jeg bryte tausheten, stå frem som rusavhengig og faktisk komme inn igjen i samfunnet rundt meg. Jeg følte jeg måtte bryte tausheten for og i det hele tatt bli godtatt på det lille stedet jeg bor, og jeg tenkte at om jeg fortsatte og holde alt dette inne så ville det smelle før eller siden, som alltid.
Når man tar ett så utradisjonelt valg som jeg har må man forvente litt av både hets og meninger om det jeg har gjort, jeg er heldigvis så sikker på at det jeg gjør er riktig at jeg ikke tar til meg slike ting. Mitt inntrykk er faktisk at hets på nettet har blitt enda værre etter at pandemien isolerte oss, og jeg klarer nesten ikke å se på enkelte kommentarfelt fordi det mangler vesentlige ting som jeg står for. Nemlig medmenneskelighet og forståelse for andre mennesker.
På mange måter føler jeg at med denne bloggen så har jeg hoppet i det med begge føtter, som jeg alltid har gjort når noe virkelig er viktig for meg. Jeg har delt historien min fullstendig ærlig for første gang, og mange ganger har jeg vært livredd for responsen. Det er privat men jeg har gjort livet mitt offentlig, jeg som alltid har hatt sosial angst har gjort det som skremmer meg mest, og det funker. Aner dere hvor deilig det er for meg at mennesker jeg treffer på gata her på stedet jeg bor hilser på meg? når jeg for kort tid var det mennesket folk egentlig ikke ønsket og møte.
Bloggen har vært min portal og mitt talerør, den har ført til at jeg nå går med rak rygg fordi jeg vet at dem som leser denne bloggen faktisk vet sannheten, og det er fryktelig vanskelig og snakke dritt om mennesker når du vet sannheten. Åpenheten på bloggen har hjulpet mange mennesker og det vet jeg fordi alle disse har kontaktet meg igjennom dette året som blogger, det er dette som betyr noe. Åpenheten har også ført til at jeg nå våger og snakke foran mennesker, jeg våger og ta på meg oppdrag og holde foredrag for mange mennesker, jeg våger og snakke om dette fordi det er så viktig!
Jeg vet det er mange der ute som tror dette kun er for oppmerksomheten sin del og at jeg egentlig bare tenker på meg selv. Terapautisk får jeg ut en del på denne bloggen jeg ikke har fortalt selv mine nærmeste, men budskapet er alltid det samme! medmenneskelighet og faktisk røyse seg når man ligger nede, å aldri gi opp selvom det er jævlig vanskelig! finne disse små positive tingene i livet som faktisk er verdt og leve for, og finne denne sjelefreden og livgnisten. Dette kan alle gjøre, for når jeg har klart det så klarer alle det.
Det jeg gjør nå er utradisjonelt og uvanlig, jeg stikker nesa frem og står i fare for og bli klort opp. Jeg våger og gjøre det fordi jeg vet det sitter så mange der ute med alle disse tingene aleine, jeg vet det er så mange som ikke våger og si at dem sliter fordi dem er redd for og bli dømt. Jeg forstår disse som sprekker fordi det er vanskelig og komme innigjen i samfunnet, jeg forstår at mange har det ti ganger tøffere enn meg selv, jeg vet hvordan det er å være aleine og jeg mener at ingen andre skal måtte være det! 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Viktige ord som kan hjelpe mange!
<3 <3 <3
Jeg har brukt samme metode når det gjelder psykisk helse. Det har bare gitt positive erfaringer, og selv ble jeg sterkere av å dele erfaring med andre.
Lykke til med bloggen og veien videre.
Mvh Anne Karin 🧡🌷
Tusen takk! åpenhet er viktig <3
Du er sterk og tøff ❤️ Rusavhengighet kan skje hvem som helst, det er mennesker du møter på din vei, forskjellige skjebner og de aller fleste har traumer bak seg. Lykke til 🥳
<3 det er helt sant