Annonseinnlegg
Som forresten gir deg vinger! Iallefall for meg i disse dager! Jeg sovnet i taxien med hodet i fanget til forloveden min, og da fikk jeg jammen fart etterpå, både i kroppen og kjeften. Så nå har min kjære fått en pause fra meg, jeg bestemte meg for å kjøre litt rundt, og nå er jeg og mamma med tanta mi på besøk 🙂 hun er min rådgiver, så reiseregningene som hoper seg opp er hennes ansvar blitt. Sånn er det når man har jobbet med data i lang tid, og er ledig for meg, da blir du brukt til de tingene du kan 🙂
Sånn er det med alle i livet mitt, jeg bruker dem til det dem mestrer og der jeg ser dem har mulighet 🙂 det kommer jeg også til å gjøre nå når vi skal pusse hus, og dette blir en skikkelig dugnad! Jeg vil gjøre alt billigst mulig, og har lyst å gjøre mest mulig selv, og vil innvitere dem som vil som hjelpere, vi har alle noen evner eller er eksperter på hver våres ting, så da bruker vi det. Så blir alt bra og fikset i det gamle slitte huset våres som har så stort potensiale.
Jeg og min kjære har pusset masse opp billig i leiligheten våres, men ned med mor og far er alt falleferdig og veeeldig gammelt, så der går nok noen vegger og masse riving om en skal få fikset det opp. Vi tar denne oppussingen på sikt, litt etter litt og får det viktigste gjort først, og det vi trenger først. En oppussing på budsjett og jeg er sikker på att dette blir tidenes oppussingsprosjekt med mange spennende mennesker rundt i huset til alle døgnets tider 🙂
Coronaen gjør att alt blir satt litt på vent, men så godt som jeg liker å organisere og planlegge, så kommer jeg ikke til å kjede meg når jeg sitter litt på vent, og det er mye en kan gjøre av forberedelser hjemme hos oss. Nå får jeg ha min kjære hjemme hos meg også, så nå håper jeg nesten ikke att klinikken ringer allerede i morgen, så vi får litt tid sammen før han drar. Men vi må ta det som det kommer.
Nå skal jeg bare nyte att jeg er frisk etter kuren, og var bare trøtt en liten periode i sta, så jeg tåler dette veldig bra.
Jeg skal få kjørt masse i helgen, men regner ikke med det blir lappen på noen uker ennå siden alt er stengt, så det passet meg VELDIG DÅRLIG. Så jeg håper folk vil kjøre med meg også i ukene fremover.
Når kalenderen plutselig er tom med avlyste møter og reiser, så åpner det seg bare nye muligheter for meg og min kjære og alle våres planer innadhus 🙂 og jeg ser frem til en litt roligere periode.
Jeg kjenner att jeg har slappet av i to dager nå, for jeg er mer rolig, og mindre stor i kjeften 🙂 det roer seg også for meg, og det er ikke rart når jeg har gått ifra 70mg, til 30mg steorider. Jeg kjenner jeg er bekymret for dem som misbruker disse medisinene når jeg ser så tydelig skadelig det er for kroppen, og det bare etter en mnd. Jeg skulle egentlig gå på denne kuren i 4 mnd! Så dere kan tenke dere hvor langt nede jeg hadde vært da.
Jeg står inne for avgjørelsen om å ikke ta imot klinikkplassen jeg hadde sammen med min kjære. Vi skulle på parbehandling, og sa ja til innleggelse da vi begge var på en heeeelt annen plass på slutten av fjordåret, og tror det var i oktober eller november. Vi hadde ingen rutiner eller noe å gå til noen av oss, og jeg drakk masse den perioden, hadde sluttet med antidepressiva og vi hadde det virkelig ikke bra. Jeg hadde en samtale med psykriater fra Eid og jeg sa att jeg ønsket meg en plass for å få traumebehandling, få jobben min tilbake da innleggelse var ett krav, få rutiner inn, bli mer aktiv og få kontroll på alkoholen. Min tanke var aldri å aldri mer skulle ta en øl igjen på det tidspunktet der, det trodde jeg aldri ville skje att jeg ville få alkoholen helt oppi halsen. Planen min var å få skikkelig parbehandling da vi ikke lenger fungerte som par heller. Fordi rusen tok overhånd og vi gikk inni en deppeperiode begge to. Det var vanskelig å finne fotfestet og jeg trengte noen å snakke med om tingene, få organisert økonomien min som var skakk kjørt med masse gjeld. Jeg ønsket å få kontroll over ting, og jeg klarte ikke en gang å følge opp ett eneste møte som var avtalt. Fordi jeg enten var fyllesyk eller full, og jeg hadde ingen motivasjon. Jeg var deprimert fordi jeg hadde igjen sprukket, jeg hadde igjen mislykka for jeg hadde klart meg så lenge uten alkoholen, men hele tiden lengtet etter den. Jeg klarte meg lenge, men jeg gikk alltid med en tanke om att jeg var i stand til å lære meg å drikke som ett normalt ungt menneske.
NÅ er tidene forandret, jeg har så mye å leve for, og vil leve hver eneste dag som ærlig åpen og rusfri, jeg ønsker å snakke min sak og andres, og faktisk gjøre en innsats for systemet som ikke fungerer på visse områder. Jeg kritiserer ikke systemet, men jeg har mer erfaring, jeg vet hva folk trenger, jeg vet hva som er vanskelig, og jeg vet hvordan dem vil bli møtt. Så hvorfor ikke bruke meg her ute i samfunnet? Når alle de tingene jeg skulle fikse når jeg skulle være innlagt, er fikset helt av meg selv?
Det hadde ikke vært poeng i å legge meg inn i fjord folkens, jeg var ikke klar jeg. Jeg var bare på vent jeg, og ventet egentlig bare på å sprekke. Jeg talte dagene jeg klarte å holde meg, og tok antabus hver 3 dag. Om jeg glemte en pille så slo tanken meg med en gang å drikke når jeg hadde muligheten, dette er ikke ett liv mennesker! Da lever du ikke, bare eksisterer og det ønsker jeg ikke lenger!
Jeg såg lyset 18.Desember, jeg fikk se lyset som alle snakker om, men som jeg aldri har sett maken til, jeg fant motivasjonen min, jeg innsåg hvor jeg var på vei og hvor jeg egentlig ville være. Jeg har brukt hver bidige dag til å styrke meg selv, få traumebehandling med alle jeg møter igjennom å være åpen ærlig og veldig utagerende og engasjert, på grensen til gal til tider. Men jeg har jobbet med denne traumebehandlingen selv, på min egen måte, og jeg har INGEN angst lenger. Jeg har ikke kjent på angsten siden jeg bestemte meg for å velge bort Kong alkohol mot livet mitt.
Jeg snakker med alle, jeg fikser alle de nære relasjonene mine, så vi kommer styrket utav dette her. Jeg forklarer min side, og tar imot deres side, også møtes vi på midten. Jeg har aldri hatt så mange mennesker rundt meg som har normale liv, og som ønsker å bli kjent med meg og vil meg godt. Jeg har aldri hatt ett støtteapparat av gode mennesker rundt meg, og jeg nyter det, og jeg tør å være ærlig og si om jeg sliter. Det ser dere her på bloggen! Alt agg går ut, og det funker! Jeg har alltid fått høre att jeg holder ting inni meg, og det stemmer, men nå er det slutt på dette, og dette gjør meg til en rusfri person.
Jeg får jobben min igjen, fordi jeg ikke drikker lenger, og gjør en utmerket jobb når jeg er der. Når hun ser alt jeg gjør, så stoler hun på meg til slutt, det skal jeg sørge for ved å være meg selv og ærlig.
Jeg har gruppen min som jeg jobber aktivt for, både med gruppene en gang i uka, reiser til andre plasser på andre møter og arbeider aktivt hver dag med enkeltsaker som jeg brenner skikkelig for og jeg får store resultater! Jeg føler jeg er en stor ressurs for samfunnet nå, og jeg ønsker att dere bruker meg for alt det er verdt!
Jeg planlegger skolegang, jeg planlegger å bli politisk aktiv, jeg planlegger foredrag, jeg planlegger en bok og jeg planlegger mange ting som vil gagne meg og samfunnet som jeg alltid har vært en økonomisk byrde for igjennom rusen! Jeg ønsker nå å gi tilbake for det jeg har tatt både fra samfunnet men også mine nærmeste, og jeg ønsker ikke å miste min rett til førerkortet eller miste dette bare for å være på en klinikk i 2-3 mnd Max, ikke få en diagnose fordi jeg ikke finnes psykisk syk, få traumebehandling for traumer jeg allerede har bearbeidet og gitt slipp på de siste 3 mnd! Jeg nekter å legge meg inn, knele for systemet bare for å få den usle stønaden som ikke gir meg noe annet enn aggresjon og frustrasjon akkurat nå. Så jeg krever hjelp her hjemme, jeg krever psykriater som kan vurdere meg nå, og jeg krever att jeg blir vurdert grundig så nav kan legge inn i det vedtaket som er fattet, att jeg gjør nok her hjemme til å ha retten på arbeidsavklaringspenger. Jeg jobber livet av meg, men det blir ikke sett, men jeg tar denne kampen for meg selv denne gangen.
Jeg har bestemt meg inni meg, og det gjor jeg allerede i Desember, men jeg har vært aleine om denne kampen, jeg har kjempet selv, uten russystemet bak meg den seneste tiden, i den mest kritiske tiden av de alle. Men dere har ikke vært der, og sett meg og spurt meg hvordan jeg har det. Nå kommer dere med deres krav til meg, som om en innleggelse er det jeg må ha for å bli frisk.
Ser dere ikke att jeg er frisk? Kansje ikke fysisk, men psykisk er det ingenting som feiler meg.
C4 fra gymgrosssisten som anbefales!
