Med ett er det lettere og være meg, på magisk vis er denne tyngden over meg som har presset meg ned borte og det føles så godt og være tilbake til seg selv. Bare det å våkne uten denne murrende følelsen og redselen over dagen som ligger foran meg, jeg makter ikke å ha det slik lenger og tror jeg nådde bunnen under bunnen, alt var bare så forferdelig negativt og det eneste jeg maktet å fokusere på var pusten min og å holde seg i live. Ingen som ikke har hatt angst og depresjon vet hva jeg snakker om, det er fysisk umulig og kunne sette seg inni dette igjennom en bok eller i teorien, man må føle det på kroppen for å se hvor sterkt dette er. Man kjemper imot seg selv i en stor kamp, der hver eneste dag er uutholdelig og det eneste man virkelig ønsker er å bare gi opp. Denne gangen ga jeg ikke opp og tok den enkle løsningen, jeg vet bedre denne gangen.
Jeg tror at jeg kan bruke dette fremover i arbeidet jeg legger ned, at jeg kan bruke denne dårlige perioden til å vise ekstra empati og forståelse når livet ikke alltid går fint og greit, og jeg tenker at jeg klarte å komme meg igjennom dette på en grei måte, med enkle teknikker og måter å holde ut. Hadde jeg vært litt svakere akkurat nå hadde det gått riktig ille, og jeg innser hvor sterk man faktisk må være i seg selv om man skal klarer dette. Dette er ikke for svake mennesker, dette er real life og ganske så brutalt og jævlig til tider, er man ikke for alvor bestemt på valget sitt er veien desverre kort tilbake.
Å føle ydmykhet er noe som faller meg ganske så naturlig, jeg er veldig klar over hvor kort reisen tilbake til det gamle livet mitt er, jeg vet hvor fort det kan gå utfor igjen. Jeg glemmer aldri hvem jeg er og hva jeg har opplevd, så jeg priser meg lykkelig hver eneste dag jeg kan våkne og ha det bare ok! For meg handler det ikke om disse store tingene, og denne ekstatiske lykkefølelsen konstant, om jeg bare kan føle meg tilfreds kommer jeg veldig langt. Mange higer etter å oppnå ting hele veien, og det første året oppnår man ting man aldri i sin villeste fantasi hadde forutsett, det er så mange ting og oppnå men dette vil dabbe av og stabilisere seg, det er viktig og ha ett godt liv som ikke avhenger av alle disse prestasjonene, det er viktig og være glad i seg selv, respektere seg selv og det man har klart. Det er viktig og aldri glemme hvor du kommer ifra og hvor langt du har kommet, for det behøver du resten av livet ditt. Det er ingen selvfølge at man klarer dette her, man er ikke lovet morgendagen og å leve i nuet er en velsignelse jeg har fått på veien, denne sjelefreden som gjør at jeg lever til det fulle akkurat i dag, uten å vite at morgendagen også finnes. Når jeg kan sitte her og bare være her, så er jeg som lykkeligst.
Vi alle mennesker higer etter noe og er på evig leit etter noe som er bedre og større enn det vi har, så hvorfor higer vi så fælt? Er det ikke enklere og mer behagelig og bruke tiden på å sette pris på det man har? Tankenes kraft er undervurdert, og jo mer positivt vi tenker om våres egne liv, jo mer positivt blir livet! Ha en fantastisk onsdag alle sammen <3
Sjekk gruppa mi på facebook! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
