I går pakket jeg ned klærne mine, uniformen om dere vil, og sjefskortet som vi bruker på kassene på Kiwi. Jeg husker hvor vanvittig hardt jeg jobbet for å få dette kortet, og hvor stort det var den dagen jeg fikk det, og endelig føltes det ut om jeg var en del av gjengen med erfaring og kompetanse! Jeg husker at jeg kom ifra en annen butikkjobb, min første jobb noensinne og følte ingen mestring eller glede over jobben. Jeg kom til Kiwi med en dårlig erfaring og med ekstremt lav selvtillit, og etter en dag på Kiwi Måløy elsket jeg jobben min, og oppgavene jeg fikk.
Etter bare noen dager i jobben ble jeg spurt om jeg ønsket fast stilling og fikk jobbe i helgene med lønn ifra kiwi, og ikke ifra nav, for meg var dette det største i verden, endelig kjente jeg på mestringen, og friheten av økonomisk kontroll, og jenta med den sosiale angsten mestret det sosiale, så lenge denne uniformen var på, og privaten lagt bort, så klarte jeg det, jeg ble flink og jeg fikk massevis av ansvar allerede ifra første stund.
Jeg ser nå at jobben min har reddet meg i 5år, det har hindret meg i å drikke meg ihjel og redusere inntaket, men har også hindret meg i å se hvor syk jeg egentlig har vært. Det har vært mitt skjold, for så lenge jeg mestret jobben og klarte å stille edru der, så hadde jeg i mitt eget hode ingen problemer, for hvem drikker vell ikke etter en lang uke på jobb?
Det var bare at jeg dro den for langt, for lenge, og pinte meg igjennom abort, to venner som gikk bort, ett fysisk og psykisk skadelig forhold, der jeg måtte skjule blåmerkene med brunkrem før jeg møtte i kassa på kiwi. Jeg gikk igjennom tortur på hjemmebane men klarte å holde maska så lenge denne uniformen min var på, jeg hadde mange dårlige dager, men viste det aldri, selvom jeg var ganske så åpen med sjefen så var det ingen som visste hva jeg bar på, og hvor tunge skuldrene mine egentlig var. Det ble en sport dette her, og skjule seg og hva som skjedde på privaten, jobben ble en pause, men når man aldri får fred på privaten og må skjule alt på jobb, så blir det en evig sirkel av elendighet, og man føler man aldri strekker til eller yter sitt beste noen steder.
Da pappa ble kreftsyk kom alt til overflaten, jeg knakk sammen, og sjefen ante alvoret og ba meg ta meg fri til jeg hadde fått hjelp til mine problemer. Jobben har aldri blitt tatt ifra meg, og den har alltid vært der når jeg har fått hjelp og er klar, men nå ser jeg at jeg aldri kommer til å klare jobben jeg hadde igjen.
Det krever mye av meg å si dette, og i dag har jeg vært på kiwi med 4 poser med fortid, og kortet mitt som jeg jobbet som en helt for å få. Jeg avslutter ett kapittel som jeg har tviholdt på så lenge, for målet har alltid vært å komme tilbake.
Det er med sorg jeg sier at jeg ikke kommer tilbake til jobben min, at jeg ikke klarer å mestre det fysiske, men det er med glede å si at jeg ikke er syk psykisk lenger, og at det ikke er på grunn av rusen jeg ikke klarer å mestre denne jobben. Tjangsen på kiwi og troen sjefen har hatt på meg, har dyttet meg fremover og gjort at jeg aldri har helt gitt opp. Jobben har alltid vært mitt holdepunkt, og det viktigste jeg har hatt i perioder, det er det som har vært mitt eneste mål, men nå har jeg noe annet jeg sikter imot. 
Om dette hadde skjedd for bare ett år siden, hadde jeg nok ikke hatt noe å strebe eller kjempe for lenger, jeg hadde gitt opp og rusa meg enda mer, men nå har jeg andre mål, jeg har ett liv og leve, og med de begrensningene jeg har må jeg tilpasse meg. For at jeg skal klare å leve livet fullt ut må jeg bli ferdig med fortiden min, og det å levere inn posene med uniformene mine og kortet mitt, var ett symbol på at jeg nå går videre, og er sterkere enn noengang.
Prosessen min handler om å rydde fortiden, be om tilgivelse der jeg behøver det, og gjøre opp for seg. Jeg klarer ikke å fokusere fremover, om hodet er fylt med slike ting jeg burde gjort, burde blitt ferdig med eller ting som tynger meg og som jeg gruer meg til. Dette var første steg i denne prosessen, og bare det å pante alle de tomme boksene med Red bull var min måte å gjøre det slutt med en dyr og skadelig vane som jeg nå legger bak meg og ser fremover. Uniformene er levert til arbeidsplassen min, jeg har tatt den tøffe samtalen og gjort opp for meg, og nå er jeg klar for nye utfordringer i dette nye livet mitt, jeg er ikke redd for å bli arbeidsledig, jeg frykter ikke noenting lenger, nå kan det bare gå oppover og jeg gleder meg til å stå på egne bein, uten å ha jobben min i bakgrunnen som gir meg dårlig samvittighet
Meld dere inni gruppa mi på facebook! Bilde av den ovenfor 🙂 tilbaketillivet!