I dag er det hele 600 dager siden jeg tok fart og falt ned hele trappen hjemme, jeg hadde blandet piller og alkohol og hadde for alvor nådd bunnen på mitt rusmisbruk. Lite visste jeg at jeg reddet livet mitt den dagen.

Dette var starten på smertehelvetet og ambulansen som hentet meg tok meg ikke på alvor, dem ønsket meg oppi en stol og mente jeg kunne gå selv, på tross av at jeg lå på gulvet og skrek av smerte. Min mor var rasende den dagen. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg var bare nok en rusavhengig som laga styr følte jeg og etter og ha vært på sykehuset over natten der jeg plutselig i søvne var på vei til do og kollapset på gulvet ble jeg sendt hjem i en taxi med beskjed om og bevege meg mest mulig siden jeg hadde fått ett komprimert brudd i rygg og det eneste som ville hjelpe meg var aktivitet, så mye jeg maktet.

Det hadde blitt tatt bilder og prøver så jeg reiste hjem i god tro og ble kjørt ut i taxien i rullestol, jeg husker jeg møtte noen jeg kjenner ifra før og husker jeg fleipa med at jeg aldri kom tilbake i en slik tilstand igjen, jeg hadde vært rimelig beruset av både pillene og Tuborgen etter kvelden før.

Jeg var kjempesliten, fyllesyk og ønsket meg bare hjem den dagen for og reparere gårsdagen, planen var jo og stupe i alkoholen igjen og satse på at smertene kunne bedøves. Men sykehuset gikk amok på telefonen til taxisjåføren og beordret meg tilbake fordi dem hadde funnet noen dårlige prøver, jeg nektet og ønsket og ta prøvene her jeg bor. Det er en time til nærmeste sykehus. 

Å komme seg opp alle trappene her med knekt rygg forundrer meg fortsatt at jeg klarte, men jeg svimte nesten av da jeg kom meg inni stuen her, selv om det var midt på vinteren måtte min kjære åpne alle vinduene og jeg kollapset.

Årsaken til at jeg faktisk dro tilbake i ambulanse den dagen var fordi min ruskurator ringte og sa at jeg ville dø om jeg ikke dro tilbake. Blodplatene mine var da på 16 (normalt over 250), uten hennes telefon hadde jeg ikke tatt dette på alvor.

Jeg ble altså sendt tilbake til sykehuset på grunn av lave blodplater, ryggen ble ikke nevnt med ett eneste ord og jeg styrte meg selv på sykehuset mens vi ventet på svar og tok massevis av nye blodprøver. Jeg gikk for egen maskin hele dagen, både på  do og utav sengen og klokken 17 kom legen springende inn med en kontrabeskjed som ville endre hele livet mitt.

Hans ord var: Du må legge deg i sengen og ikke bevege deg i det hele tatt. Du risikerer og bli lam for livet ved den minste bevegelse og du har ett komplisert brudd i ryggen. Du blir sendt rett til Haukeland for operasjon.

Jeg har aldri vært så sint i hele mitt liv, det raste følelser inni meg og jeg så rullestolen foran meg, jeg var livredd helt plutselig for og bevege føttene og skvatt til hver eneste gang jeg fikk en ukontrollert bevegelse i kroppen, jeg sjekket ofte om jeg var lam og om uhellet var ute om jeg beveget en tå. Jeg hadde beveget meg hele dagen fordi jeg fikk beskjed om og gjøre det, det var blitt tatt bilder av ryggen da jeg kom kvelden før, hva om jeg hadde gjort ubotelig skade allerede? jeg var LIVREDD.

Nå ventet de 3 vondeste døgnene i mitt liv, jeg ante ikke at det var mulig og ha så sterke smerter uten og dø av dem men sykehuset våget ikke og operere meg før jeg hadde stabile blodplater, jeg ble liggende i sengen med kramper og forferdelige smerter i 3 hele døgn før jeg omsider fikk operasjonen. Jeg var ikke klar over alvoret og dramatikken jeg stod midt oppi før i ettertid og kjenner at jeg er glad for det, dem sjekket meg hele tiden og selv da jeg sov, jeg ble irritert over at dem plaget meg men jeg visste ikke at dem sjekket om jeg i det hele tatt var i live, det er det legene har fortalt meg etterpå.

Legene har sagt at det er utrolig at jeg har klart og knekke ryggen rett av, bokstaveligtalt uten og ha vært i en stor ulykke, dem mener det er forunderlig at jeg har klart og gjøre denne skaden selv. Jeg har fått god hjelp på Haukeland sykehus og Førde sjukehus men jeg kjenner at jeg er litt bitter over behandlingen jeg fikk med ambulansen og sykehuset som sendte meg hjem med en knekt rygg. Jeg kunne vært lam på grunn av dette, men er sjeleglad for at jeg slapp unna og går for egen maskin den dag i dag.

Dette er 600 dager siden, det er 600 dager siden jeg tok min siste øl og endret livet mitt fullstendig. Jeg måtte vekkes på en brutal måte for og lære, det har mamma sagt hele livet, at jeg må alltid lære på den harde måten. 18år med rusmisbruk endte i den sykehussengen der, på grunn av leger som var ærlige med meg og som fortalte at jeg ville dø om jeg fortsatte, på grunn av medmennesker som våget og være seg selv og behandle meg som ett menneske og ikke en misbruker. 

18.Desember 2019 reddet jeg mitt eget liv.

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share