Annonseinnlegg
Min fortid har vært en tung byrde for meg. Jeg har aldri prestert noe jeg har vært stolt over, utenom barna mine. Da jeg var liten sa jeg til mamma at jeg ikke ville bli så gammel, og jeg tror ikke jeg var mer enn 5år gammel, hun sier at jeg kansje allerede da kjente på angsten. Og jeg husker at jeg allerede som liten gikk og bar på en indre dødsangst. Jeg hadde dødsangst for meg selv, jeg var i en periode livredd for å gå på do, for å plutselig falle om død, allerede som 5åring, og jeg tenker att dette ikke er normalt, jeg tenker at kansje angsten er noe som er genetisk for meg, for hvilke forutsetninger har en 5åring til å få en slik dødsangst. Ellers er det bare noe jeg var redd for, fordi det var ukjent. Den største dødsangsten var for mine foreldre, og dem jeg var glad i. Når pappa drakk som værst var dette den store frykten, jeg kjenner ennå frykten for at han skulle falle i jibbenbakken, jeg såg det liksom for meg inni hodet. At den store mannen skulle falle og slå hodet eller dø. Jeg var redd mamma skulle sovne inn mens hun sov, og det er ganske tunge tanker for ett lite barn. Jeg ser nå at dette var starten på ett liv der angst har dominert mye. Og den har aldri gitt helt slipp, før nå. Rusbruk styrker denne angsten kraftig og gjør den værre, men jeg tror jeg alltid har hatt en angst inni meg som ikke har sluppet taket i meg, før jeg har lært meg å takle den, og dempe den og bli kvitt den forhåpentligvis!
Jeg har alltid gått med en indre tanke om at jeg ikke skal bli så gammel, så å bli over 30 år var liksom ikke i mine planer. Jeg er glad jeg har komt så langt, og jeg håper jeg har mange år igjen. Først nå har jeg begynt å tenke at jeg skal leve i 10år fremover, og jeg vil gjøre det meste utav det. Jeg har ikke lyst å dø bitter, jeg har ikke lyst å dø uten å eie noe, jeg ønsker ikke å dø uten å ha ett navn noen har hørt om. Tankene mine går til en som var min beste venn, og jeg håper ingen blir støtt av dette. Han slet enormt med sin angst, og la mye av den over meg. Han rusa seg ikke og var opplagt sjåfør når jeg skulle hente sakene mine på tross av at han elsket meg og var totalt imot det jeg gjor med meg selv. Han støttet meg igjennom netter med angst og rus, han ville ha ett forhold med meg, men jeg var bare intressert i vennskap. Men vi utviklet ett giftig forhold der vi lot våres problemer gå over på hverandre, og kontakten stoppet da begge ble innlagt, og han truet med å ta livet sitt. Jeg sa ifra til pleiere på min klinikk og dem ringte selvsagt hans klinikk og sa ifra. Dette ble IKKE tatt godt imot og jeg snakket ikke mer med han.
Mange år etter sa mamma at det var en ung mann her som hadde gått bort, og hun reagerte på dødsannonsen. Det stod at det ikke ble noe seremoni, og han hadde valgt å ta sitt eget liv. Jeg reagerte ikke på navnet hans, fordi jeg aldri brukte det reelle navnet. Jeg kalte han bare kompis, det gjor vi alle. Kompis kom bare til 40årene <3
Han valgte til slutt å ta sitt eget liv, og tanken på at jeg kunne hindret dette hjemsøker meg. At han har vært helt alene, at familien har kjempet en så sterk kamp at dem ikke ønsker en seremoni for denne fantastiske karen med så stort hjerte, smerter meg. Det sier litt om hvor vondt dette temaet er, hvor sterkt preget en familie blir av psykiske problemer, og selvmord. Mine tanker går til dem, og datteren hans. La han hvile i fred, jeg kommer alltid til å ha deg i bakhodet, og jeg beklager for at jeg ikke var der for deg, jeg visste ikke du mente alvor, og jeg beklager for at jeg fnøs av de mange meldingene om selvmord. Jeg vil aldri motta en slik melding å ikke ta den på høyeste alvor igjen. I ditt minne. <3
Jeg ser frem til livet, og min plan er å leve lenge og plage dere lenge med mine tanker, jeg tenker ikke lenger kortsiktig og negativt. Jeg skal leve lenge og gjøre mest mulig kjekke ting! Jeg skal fylle dagene mine med konserter, turer, nye opplevelser og masse hyggelige møter med nye og gamle bekjenter, som jeg ønsker å utvikle til gode vennskap, for som jeg har skrevet før, alle jeg møter blir bekjenter fordi jeg ikke har vært åpen for å bli en god og nær venn før, nå setter jeg pris på møtet med mennesker, og i samtaler er jeg i nuet. Men jeg syns det er så synd at det er så få som kjente han, så få som vet navnet hans, og så få som snakker om han 🙁 jeg har kun snakket om han til en person siden han døde, og det var en felles venninne og henne som introduserte han for meg. Hun visste heller ikke at det var så galt. Jeg tenker ingen skal dø aleine, og ingen skal være aleine når dem har det så vondt at dem bare ser utveien i døden. Jeg er glad jeg ikke er aleine.
Ha en strålende Torsdag kjære lesere! Det skal jeg ha! Så snart pengene er på konto drar vi til Ålesund og kjøper meg bil, og skal kose oss MAX!
Juhu
Legger ved ett bilde av da jeg drakk 🙂 dette var på en god dag, men hadde drukket lenge. Men hadde stelt meg til forandring. Jeg har slettet etterhvert alt av bilder der jeg var full, så det får dere nok ikke se. Og greit er det. En ser hvor sliten jeg er på bildet. Nå føler jeg meg friskere. . Oppblåst i vann etter medisiner men friskere og lettere til sinns.
Annonse fra gymgrossisten siden jeg må ut i trening nå etterhvert så alt fra steoridene ikke forblir fett etter musklene går bort. På tide å få kroppen tilbake så jeg føler meg sunn og frisk også der! Anbefaler deres produkter! Og denne har jeg selv! C4 som gir bedre trening. 😉
