25.September satt jeg på hotell-rommet etter og ha hatt foredrag om livet mitt for første gang! jeg husker hvor tappet jeg var for energi men mest av alt ble jeg så vanvittig skuffet og lei meg da jeg lå med nyhetene i bakgrunnen og Norge åpnet opp og var “friskmeldt”. 3000 mennesker samlet seg på ett utested i Oslo og dem hadde nedtelling til det magiske øyeblikket der korona var fortid. Tårene rant nedover kinnene mine og jeg husker at jeg gråt av frustrasjon, rett etterpå så kom problemstillingen: skal man nå klemme? er alle regler borte? har alt forandret seg idet Norge åpnet opp?
Jeg husker første gang noen ville ta meg i hånden isteden for albuen, jeg ble faktisk helt satt ut og nølte lenge. Jeg visste faktisk ikke hvordan jeg skulle reagere etter så lang til med avstand, og på mange måter har denne avstanden vært tryggheten min. Jeg trenger ikke og forklare når avstand er en regel, jeg har eldre foreldre og i min omgangskrets er det mange alvorlig syke, jeg gjør hver eneste dag mitt ytterste for og ikke bli smittet av dette viruset som allerede har tatt så mange liv.
Norge ble åpnet opp 25.September, det ble annonsert på tv i beste sendetid, alle feiret med en god fest og massevis av klemmer, jeg har ikke klemt barna mine på over 2år.
Det er desember og alt er avlyst rundt oss igjen, spådommene ble dessverre riktige og situasjonen er utav kontroll igjen. Kunne vi ikke bare holdt den jævla meteren en liten stund til? kunne vi ikke hilst på den måten som har blitt normalen? kunne vi ikke bare vist respekten for hverandre på disse måtene vi har lært oss? en liten stund til?
På meg virker det som om Norge ble friskmeldt fordi det var de unges tur til og få dette viruset, det virker som om vi bare kjører på! lar det som skjer skje, og plutselig står vi uten kontroll igjen og later som om det kom som en overraskelse, på meg kom dette som ventet og det er skremmende at vi leker med de unges og barna våres sine liv. Ingen vet konsekvensene og senskadene dem må leve med, ingen vet sikkert hva dette viruset gjør og jeg har heller ikke lyst og vite det.
Jeg er en av dem som har følt meg trygg på systemet rundt dette, jeg har følt at jeg kunne stole på myndighetene og at dem gjør sitt ytterste for at befolkningen skal være tryggest mulig, jeg har trodd at vi får all den informasjonen som finnes og at Norge var det tryggeste stedet og være. Jeg har oppriktig følt meg trygg ved og leve med disse reglene men nå vet jeg ikke lenger.
Det eneste jeg ønsket meg til jul i år var og klemme barna mine, men fordi smittesituasjonen IGJEN er usikker så må jeg sikkert vente nok ett år før jeg får være nær mine egne barn igjen. Alt fordi vi ikke klarte og holde meteren en stund til og ha litt is i magen, når jeg tenker tilbake på 25.september så kjenner jeg på frustrasjonen igjen av at 3000 mennesker samlet seg på ett utested i Oslo og feiret at pandemien var overstått og lille Norge kunne gå tilbake til normalen, i beste sendetid på tv. Hvilke signaler sender vi ut? 
Her er innlegget jeg skrev 27.September etter at Norge hadde åpnet opp. https://monicavederhus.blogg.no/jeg-har-ikke-klemt-mine-egne-barn-pa-over-2ar-na.html
Lyst og følge oss videre? 👇
Liker du denne bloggen? 👇
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
